Kap 17 - s. 556-557 i 2006-utgaven, s. 576-577 i 2013-utgaven

Bildet viser en monsterbølge - tsunami - på vei mot land, en påminnelse om hendelser som kan inntreffe. 

Kap 17 - s. 558 i 2006-utgaven, s. 578 i 2013-utgaven

Kontinentenes plassering om 50 millioner år. Sorte strker er spredningsakser, røde strker er kollisjonssoner; røde flekker er mantelsøyler ("hotspost"). (Illustrasjon: T.H. Torsvik)

Kap 17 - s. 561 2006-utgaven, s. 581 2013-utgaven

Områder som er særlig utsatt for steinras og etterfølgende flodbølge. Oversikten er basert på registreringer og undersøkelser i tre fylker (Troms, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane). Den er ikke fullstendig, og ifølge NGU er det grunn til å tro at det finnes ustabile fjellpartier som kan gi flodbølger også i Nordland, Hordaland, Rogaland og Telemark. (Kart gjengitt med tillatelse fra Aftenposten. Datakilde: NGU)

Kap 17 - s. 561a i 2006-utgaven, s. 581a i 2013-utgaven

Store sprekker langs Børa i Romsdalen. Systematisk registrering og overvåkning av poensielle skredområder kan redusere skadeomfanget og risikoen for tap av menneskeliv. (Foto: NGU)

Kap 17 - s. 561b i 2006-utgaven, s. 581b i 2013-utgaven

TIL VENSTRE: Leirskred ved Baastad, Øyeren i Akershus, 1974. Deler av Østlandet er skredutsatt på grunn av leire (kvikkleire) som ble avsatt her da havet trengte inn etter siste istid. Kartlegging av tidligere skred og bedre forståelse av skredutløsende faktorer er viktig i arbeidet med å redusere og varsle fremtidige skred. (Foto: Fjellanger Widerøe)

Kap 17 - s. 562a i 2006-utgaven, s. 582a i 2013-utgaven

Strekkstag er montert i sprekkene på Åkerneset for å kunne måle utvidelsene kontinuerlig. (Foto: L.H. Blikra)

Kap 17 - s. 562b i 2006-utgaven, s. 582b i 2013-utgaven

Klimastasjonen på Åkerneset registrerer vindretning og -hastighet, temperatur, nedbør, solinnstråling og snødybde. (Foto: L.H. Blikra)

Kap 17 - s. 563a i 2006-utgaven, s. 583a i 2013-utgaven

Forskere borer etter spor av en 8100 år gammel tsunami (Storegga-skredet) i en myr på Askøy ved Bergen, og dokumenterer hvor høyt flodbølgen slo inn over land. Slike studier er viktige for beregning av mulige konsekvenser ved fremtidige flodbølger. (Foto: H. Hansen)

Kap 17 - s. 563b i 2006-utgaven, s. 583b i 2013-utgaven

Numerisk simulering av flodbølgen i Norskehavet etter Storeggaraset. Bølgen bredte seg utover med en hastighet på opptil 600 kilometer pr. time, og skylte minst 12 m høyt opp på land nær skredområdet. Illustrasjonen viser situasjonen ca. 90 minutter etter at raset gikk. (Figur fra: ICG)

Kap 17 - s. 564 i 2006-utgaven, s. 584 i 2013-utgaven

Urankonsentrasjon i grunnen (i ppm – parts per million) beregnet fra fly- og helikoptermålinger av radioaktiv stråling. De høyeste konsentrasjonene finnes i områder med alunskifer og uranholdige granitter. Iddefjordsgranitten i Østfold, deler av Drammensgranitten og alunskifer mellom Asker og Hadeland har alle høye innhold av uran.Kartet utgjør en viktig del av grunnlaget for å lage radon-risikokart. Det kan også brukes i beregningen av grunnvarmepotensialet i Oslo-området. (Figur modifisert fra O. Kihle og M. Smethurst)

Kap 17 - s. 546b i 2006-utgaven, s. 584b -2 i 2013-utgaven

Måling av naturlig radioaktiv stråling fra fly over Oppegård i Akershus. (Foto: H. Wisløff)

Kap 17 - s. 567 i 2006-utgaven, s. 589 i 2013-utgaven

Langøya i Oslofjorden. Benyttet som kalkbrudd allerede på 1700- tallet. Leverte kalk til Slemmestad sementfabrikk i 87 år fram til 1989. I dag er Langøya omgjort til et moderne behandlingsanlegg og deponi for industriavfall. Avfallet omgjøres til gips, som gradvis vil fylle igjen den uthulte øya. Det er beregnet at anlegget skal kunne motta industriavfall i ca. 20 år til, før området dekkes til med jord og beplantning. – Samfunnets behov for trygge avfallsdeponier vil øke i fremtiden. Langøya har også gjennom mange år vært et eldorado for fossiljegere. (Foto: NOAH).

Kap 17 - s. 568 i 2006-utgaven, s. 590 i 2013-utgaven

Manganknoller, hentet opp fra sjøbunnen på dyphavet. Det lille bildet viser hvorledes knollene opptrer på sjøbunnen. Manganknoller er mest vanlig i Stillehavet. (Foto: ISA – International Seabed Authority)

Kap 17 - s. 569 i 2006-utgaven, s. 591 i 2013-utgaven

Anslåtte olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel, ved utgangen av 2004. (Kilde: Oljedirektoratet)

Kap 17 - s. 570 i 2006-utgaven, s. 592 i 2013-utgaven

Illustrasjon av syklusen mineralske råstoffer går inn i, fra påvisning til utvinning, via foredling og fabrikasjon og bruk i samfunnet, til de til slutt går tilbake til naturen som avfall

Kap 17 - s. 571 i 2006-utgaven (annet bilde i 2013-utgave)

Innsamling av geologiske feltdata kan i dag gjøres effektivt ved hjelp av de siste nyvinninger innenfor IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi). Håndholdt PC med innebygget GPS og mobiltelefon kan anskaffes til en overkommelig pris. Disse hjelpemidlene kan også benyttes for å innhente informasjon om bestemte lokaliteter fra nett-baserte geografiske informasjons-systemer. (Foto: NGU)

Kap 17 - s. 573a i 2006-utgaven, s. 595a i 2013-utgave

Klimaskifte på gang i Polhavet: Mindre sommeris, økt tilgjengelighet og gryende press på ressurser og miljø. Bildet viser tre isbrytere på tokt nær Nordpolen, ACEX ekspedisjonen i 2004. Vidar Viking i forgrunnen, Oden i midten og Sovjetskiy Sojus bak. (Foto: M. Jacobsson)

Kap 17 - s. 573b i 2006-utgaven, s. 595b i 2013-utgave

Neste istid i sikte ... ? Speidende isbjørn. (Tegning av Fridtjof Nansen i "Blant sel og bjørn")

Kap 17 - s. 574a i 2006-utgaven, s. 596a i 2013-utgave

Fortidens og fremtidens CO2-innhold i atmosfæren. Den naturlige variasjonen er målt i luftbobler i iskjerner boret i innlandsisen i Antarktis. Grønn kurve viser CO2 -utviklingen basert på målinger av iskjerner som spenner over 160 000 år og målingert i atmosfæren i de siste 55 år. Rød kurve viser endringer i temperatur i Arktis over tid i forhold til dagens temperatur. Målinger fra Antarktis har vist at nivået aldri var høyere enn 280 ppmv de siste 700 000 årene. Et gjennomsnitt av beregninger gjort med klimamodellene tyder på at en dobling av CO2-nivået vil gi en global temperaturøkning på mellom 2 og 3,5°C, og langt sterkere oppvarming i Arktis enn på jorda for øvrig.

Kap 17 - s. 574b i 2006-utgaven, s. 596b i 2013-utgaven

Utbredelsen av havis i Arktis beregnet med Bergen Klimamodell ved dobling av atmosfærens CO2-nivå. Til venstre vises vinterutbredelsen. Til høyre vises den beregnede havisutbredelsen om sommeren. Hvitt område er havis ved doblet CO2-nivå, oransje (pluss hvitt) område er den simulerte isutbredelsen under dagens CO2-nivå. Som vi ser, er det særlig sommerutbredelsen som blir påvirket, og det er sannsynlig at Polhavet vil bli isfritt om sommeren ved slutten av århundret.

Kap 17 - s. 575a  i 2006-utgaven, s. 597a i 2013-utgaven

Jordbaneforholdene skaper klimaendringer:Jordas helningsvinkel (øverst) avgjør forskjellen mellom sommer og vinter. Når vinkelen minker, blir det kaldere somre, og når den øker, blir somrene varmere. Presesjonen påvirker fordelingen av solinnstråling på jordoverflaten, og bestemmer tidspunktet på året da jorda er nærmest sola (perihelium). Inntreffer dette om sommeren, får vi sterkere solinnstråling, og varmere somre hos oss. Når høy helningsvinkel sammenfaller med at jorda er i perihelium, vil somrene bli varme. Slutten på istidene kommer alltid under slike betingelser, mens det motsatte er tilfellet for oppstarten av istidene.

Kap 17 - s. 575b i 2006-utgaven, s. 597b i 2013-utgaven

b) Variasjoner av jordbaneforholdene over tid (de siste 500 000 år og de neste 100 000 år). Øverste kurve viser hvordan solinnstrålingen ved vår breddegrad varierer som følge av jordbaneendringene i kurvene nedenfor. Jordbanen, presesjonen og helningsvinkelen varierer med sykluser på henholdsvis 100 000, 23 000 og 41 000 år.

Kap 17 - s. 575c i 2006-utgaven, s. 597c i 2013-utgaven

Jordbaneforholdene de neste 150 000 år. Figuren viser beregnede verdier for formen på jordas bane rundt sola (øverst), beregnet sommersolinnstråling ved 65 grader nord (midten), og simulering av hvordan volumet av jordas isdekker vil variere som følge av jordbaneendringene og endringer i atmosfærens innhold av CO2 (nederst). Alle data går 200 000 år tilbake i tiden (negativ alder) og 150 000 år inn i fremtiden (positiv alder).

Kap 17 - s. 576 i 2006-utgaven, s. 598 i 2013-utgaven

Satellittbilde som viser hvordan det varme vannet fra det nordlige Atlanterhav strømmer inn i Norskehavet og er med på å varme opp landet vårt. Varme luftstrømmer bidrar også til oppvarmingen.

Kap 17 - s. 577 i 2006-utgaven, s. 599 i 2013-utgaven

Hardangervidda med Hårteigen i kjent profil – og med barskog! Skogen er lagt inn for å demonstrere et poeng: Når vi går mot varmere klima i dette århundret, vil tregrensen stige og barskogen trekke seg oppover. Kanskje er det slik Hardangervidda vil fortone seg for de kommende generasjoner, slik den også gjorde under den postglasiale varmeperioden? (Foto/manipulasjon: P. Bjørstad/E. Bjørseth)

Kap 17 - s. 578 i 2006-utgaven, s. 600 i 2013-utgaven

SCENARIO 1. Beregnet landheving og topografi i Skandinavia om 10 000 år. Deler av Oslofjorden og Trondheimsfjorden er blitt tørt land. Oslo og Trondheim har for eksempel hevet seg mer enn 20 meter i forhold til dagens havnivå. Andre fjordarmer langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge har også hevet seg, men relativt mindre enn på Østlandet og i Trøndelag.

Kap 17 - s. 579a i 2006-utgaven, s. 601a i 2013-utgaven

SCENARIO 2: Innsynkingen av landet i en istid om 100 000 år. Området rundt Østerdalen og Trysil vil ha sunket nesten 600 meter under vekten av den 2–3 km tykke innlandsisen. Innlandsisen vil føre til fordyping og forlengelse av dalene og fjordene i Norge. De flate områdene i Sør- Norge, Trøndelag og Finnmark vil derimot bli lite påvirket av isen.

Kap 17 - s. 579b i 2006-utgaven, s. 601b i 2013-utgaven

SCENARIO 3: Gjentatte istider gjennom en million år fremover i tid har endret landet betydelig. Konturene viser omfanget av antatt landheving. Samtidig er landet blitt sterkt redusert i areal, sammenlignet med nåværende landareal. Landet, og Skandinavia som helhet, slites ned. Men det vil ennå ta mange millioner år, og flere istider, før området har fått utseende som et sletteland, som Sibir eller arktisk Canada i dag.

Kap 17 - s. 580 i 2006-utgaven, s. 602 i 2013-utgaven

Litosfæren synker og hever seg i takt med at innlandsisen vokser og avtar i størrelse.

Kap 16 - s. 581  i 2006-utgaven, s. 603 i 2013-utgaven

Den 80 km lange og opp til åtte meter høye skrenten langs Stuoragurraforkastningen på Finnmarksvidda ble dannet på slutten av forrige istid. Denne og lignende forkastninger i Nord-Sverige og Nord-Finland (opp til 150 km lange og mer enn 20 m høye) er dannet ved én enkelt skorpebevegelse og utløste jordskjelv med styrke på 7–8 på Richters skala. Trykkavlastingen under avsmeltingen av de kommende innlandsisene vil trolig utløse lignende jordskjelv. (Foto: O. Olesen)

Kap 17 - s. 583 i 2006-utgaven, s. 605 i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)

Kap 17 - s. 583a i 2006-utgaven, s. 605a i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)

Kap 17 - s. 583b i 2006-utgaven, s. 605b i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)

Kap 17 - s. 583c i 2006-utgaven, s. 605c i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)

Kap 17 - s. 583d i 2006-utgaven, s. 605d i 2013-utgaven

Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)

Kap 17 - s. 584 i 2006-utgaven, s. 606 i 2013-utgaven

Forventet utvikling av det nordøstlige atlanterhav fra i dag og 50 millioner år fram i tiden, samt en glomal rekonstruksjon baser på dagens platebevegelser og hastigheter. .

Kap 17 - s. 585 i 2006-utgaven, s. 607 i 2013-utgaven

Dagens spredningsakse mellom Grønland og Norge er bl.a. representert ved Island og andre vulkanske øyer i Atlanterhavet. Bildet viser vulkanen Beerenberg på den norske øya Jan Mayen under utbruddet 18/9 1970. Utbruddet skjedde fra fem kraterfelt langs en seks km lang sprekk på nordflanken av vukanen. Til å begynne med sto damp og askesøylen opp til mange kilometers høyde. Senere rant det strømmer av lava ned til havkanten, der det bygget seg ut ca. fem km2 nytt land. Det lyse dekket på fjellet er ikke snø, men vulkansk aske. (Foto: J. Naterstad).

Kap 17 - s. 586 (kun i  2013-utgaven)

A) Typisk tropisk dypforvitrings-profil med inndeling i seks forskjellige soner (etter Ian Acworth)
B) Rester av dypforvitring i regional svakhetssone i Djupdal ved Larvik.
C) Begynnende dypforvitring langs sprekksoner i larvikitt ved Thorsås i Siljan.
(Foto: O. Olesen)

Kap 17 - s. 587a (kun i  2013-utgaven)

Perspektivkart over Oslofjorden og Hurumlandet. Det filtrerte magnetfeltet er drapert over en digital terreng-modell. Røde og blå farger viser henholdsvis høye og lave magnetiske verdier. Depresjoner i terrenget er ofte sammenfallende med lave magnetiske verdier. (illustrasjon: NGU)

Kap 17 - s. 587b (kun i  2013-utgaven)

Tolkning av dypforvitring i området Østmakra-Groruddalen. Romeriksporten vist sammen med svakhetssoner med dårlig fjell tolket av Per Bollingmo. Svakhetssoner med dårlig fjell i tunnelen er i god overnsstemmelse med de påviste dypforvitringssonene. (Modifisert etter P. Bollingmo)

Kap 17 - s. 591s (kun i  2013-utgaven)

Anslåtte olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel, ved utgangen av 2011. (Kilde: Oljedirektoratet)

Kap 17 - s. 591b (kun i  2013-utgaven)

Kurve som viser samlet olje- og gassproduksjon fra 1975 og fram til og med 2011, samt prognose for videre produksjon fram til 2040. Figuren viser også årlig tilvekst baser på funntidspunkt. (Kilde: Rystad Energy)

Kap 17 - s. 586 (annet bilde i 2006-utgaven)

Innsamling av geologiske feltdata kan i dag gjøres effektivt ved hjelp av de siste nyvinninger innenfor IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi). Håndholdt PC med innebygget GPS og mobiltelefon kan anskaffes til en overkommelig pris. Disse hjelpemidlene kan også benyttes for å innhente informasjon om bestemte lokaliteter fra nett-baserte geografiske informasjons-systemer. (Foto: K. Rangnes)