Norsk Geologisk Forening

Making of a Land - Chapter 2

Illustrations chapter 2.

The illustrations can be downloaded in the gallery further down.

		Chapter 02 - p. 24 The contours of the coastline on both sides of the Atlantic Ocean and the geological structures in Africa, South America, Europe and North America suggest that these continents once formed a single supercontinent. (Figur adapted from A. Marshak, 2005)
		Chapter 02 - p.25a A section through the Earths's interior, showing important boundaries and the distribution of density (d) and temperature. The Moho is a discontinuity where the density increases rapidly from the crust to the mantle. The crust is thickest beneath mountain chains on the continents because the rocks there are lighter than beneath the oceans.
		Chapter 02 - p. 25b The Earth's interior, its shell-shaped structure and its main elements. mantle plumes are upwellings of molten rock from hot domains in the mantle which end in volcanoes on the Earth's surface. Cold plates of lithosphere which sink beneath lighter plates may go all the way down to the base of the mantle before they disintegrate.
		Chapter 02 - p. 26a Peeping into the centre of the Earth. The Mid-Atlantic Ridge with its longitudinal fissures and canyons crosses Iceland from south to the north. At Thingvellir in southern Iceland, the site of the former Icelandic Althing, the Earth's crust is still spreading along deep canyons that cut the terrain. Lake Thingvalla, in the background, contains active volcanoes. (Phtot: J.P. Nystuen)
		Chapter 02 - p. 26b The magnetic anomaly stripes reflect the orientation of the Earth's magnetic field when the rocks solidify along the mid-ocean ridges. Grey stripes show normal orientation and white stripes reverse orientation.
		Chapter 02 - p. 26c The magnetic anomaly stripes reflect the orientation of the Earth's magnetic field when the rocks solidify along the mid-ocean ridges. Grey stripes show normal orientation and white stripes reverse orientation.
		Chapter 02 - p. 27a The main features of plate tectonics. New oceanic crust is formed along mid-ocean ridges, while old, heavy crust sinks beneath lighter crust in subduction zones where mountain chains form. Ocean-floor sediments are subducted together with the oceanic plate or are scraped off in accretionary wedges. Crustal stresses trigger earthquakes along the plate boundaries.
		Chapter 02 - p. 27b Present-day lithospheric plates. The plates drift apart along divergent boundaries where new ocean-floor crust forms, and meet each other along convergent boundaries where mountains form. Transform faults are transverse fractures along divergent boundaries where the mid-ocean ridges are apparantly fragmented and pushed aside.
		Chapter 02 - p. 28a The Earth as a magnet. In our time, when polarisation is normal, the magnetic dipole points south, whereas it points north in periods with reverse polarisation (lowermost left). Basalts of known age have preserved the print of the magnetic dipoles from the named times with normal and reverse polarity (middle left). A magnetic time scale (right) is used to determine the age of corresponding magnetic anomalies in ocean-floor crust (uppermost left). (Figur adapted from S. Marshak)
		Chapter 02 - p. 28b The Earth as a magnet. In our time, when polarisation is normal, the magnetic dipole points south, whereas it points north in periods with reverse polarisation (lowermost left). Basalts of known age have preserved the print of the magnetic dipoles from the named times with normal and reverse polarity (middle left). A magnetic time scale (right) is used to determine the age of corresponding magnetic anomalies in ocean-floor crust (uppermost left). (Figur adapted from S. Marshak)
		Chapter 02 - p. 28c Magnetisation of lava. When the temperature in a lava rock drops below about 450^oC, the dipoles in all magnetised minerals become oriented parallel with the Earth's magnetic dipole. An internal print is preserved of the polarity, direction and angle of the magnetic lines at the place where the lava was formed relative to the Earth's surface. (Figur adapted from P.J. Wyllie)
		Chapter 02 - p. 28d The Earth as a magnet. In our time, when polarisation is normal, the magnetic dipole points south, whereas it points north in periods with reverse polarisation (lowermost left). Basalts of known age have preserved the print of the magnetic dipoles from the named times with normal and reverse polarity (middle left). A magnetic time scale (right) is used to determine the age of corresponding magnetic anomalies in ocean-floor crust (uppermost left). (Figur adapted from S. Marshak)
		Chapter 02 - p. 29 The plate tectonic cycle from the break-up of an old continent to the formation of a new one.
		Chapter 02 - p. 30 At Bitihorn in the outer part of the Jotunheimen Mountains in Valdres, south-central Norway, Precambrian gabbro was thrust over younger Precambrian sandstones that form the bedrock in the ridge in the foreground. The thrusting took place when two plates collided during the Caledonian orogeny at the end of the Silurian about 145 million years ago. (Photo: I.Bryhni)
		Chapter 02 - p. 32 Two quartz crystals (rock crystals) coated with antase crystals. Hardangervidda. (Natural History Museum Collection, photo: P. Aas)
		Chapter 02 - p. 33 Classification of plutonic rocks. (Adapted from A.L. Streckeiesen and R.W. Le Maitre)
		Chapter 02 - p. 34 (Photo1 og 2: I. Bryhni. Photo 3: B.T. Larsen)
		Chapter 02 - p. 35 Plutonic, hypabyssal and volcanic igneous rocks.
		Chapter 02 - p. 36a Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36b Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36c Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36d Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36e Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36f Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - s. 36g Faults are fractures in the Earth's crust along which displacement has occurred. The relative movement between the crustal blocks forms the basis for distinguishing different kinds of faults, as shown in a) to g).
		Chapter 02 - p. 37 A. Anticlines are folds that bend the beds upwards; synclines bend them downwards. B. A folded succession shows a characteristic pattern on the geological map. The orientation of the beds is indicated by symbols for strike and dip and the direction of the fold axes.
		Chapter 02 - p. 38 Nappes and thrusts sheets in a mountain chain. Beyond the mountain chain, a sediementary succession remains undisturbed on its original basement. Towards the mountain chain, the strata are folded and thrust together in thrust sheets and nappes, the further into the chain you come, the further the nappe rocks have been thrust.
		Chapter 02 - p. 39 Climbing Besseggen, a well-known ridge in the Jotunheimen Mountains in south-central Norway. Gjende is the lake on the left and Bessvatnet that on the right. Gjende was excavated by a glacier following a fault zone in easily eroded bedrock. The Gabbro on Besseggen is traversed by bands of hard crush rock called mylonite, which have fortified the ridge, preventing it from being completely worn down by the glacial erosion that otherwise marks the landforms in the Jotunheimen Mountains. (Photo: J.P. Nystuen)
		Chapter 02 - p. 39 The small picture shows the appearance of the mylonite at close quarters. The layer with thin, dark and light bands is a result of locally intense shearing and recrystallisation under plastic conditions to produce a very fine-grained, extremely deformed rock. (Photo: J.P. Nystuen)
		Chapter 02 - p. 41 Acidic water flowing over marble has produced deep flutes because the carbonate minerals in the rock have dissolved. Fræna, Møre og Romsdalen. (Photo: I.Bryhni)
		Chapter 02 - p. 45 The main types of sedimentary basins, as they are formed in a plate tectonic context.
		Chapter 02 - p. 48 This sandstone originated as sand in a shallow Early Cretaceous sea on Spitsbergen. The geologist is filling in a log recording observations on the thickness, grain size and sedimentary struktures. The compass is used to measure the orientation and directions in the sandstone beds and the geology hammer to collect samples. (Photo:E.Tallaksen)
		Chapter 02 - p. 49 Classification of sediments and sedimentary rocks according to grain size. (Figure from S. Gjelle and E. Sigmond)
		Chapter 02 - p. 51 Pale rose-coloured gneiss and black amphibolite, both transected by granitic veins, were formed deep in the crust in a fold belt about 1000 million years ago. The Precambrian basement near Drøbak, east of Oslofjorden. (Photo: J.P. Nystuen)
		Chapter 02 - p. 55 Geological map, part ov the Asker sheet, 1814 I, scale1:50 000. (J. Naterstad et.al., NGU)
		Chapter 02 - p. 56a Relative age in a succession. a) A succession is deposited, in part as delta sand and silty clay in the sea, b) the succession is folded and eroded; valleys and ridges reflect the varying hardness of the beds, c) the mountains are worn down to a peneplain over which the sea has flooded, and d) a new succession is deposited.
		Chapter 02 - p. 56b Stratigraphical division.
		Chapter 02 - p. 57 Relative age in part of the Earth's crust. Order of age is shown by boundary relations between rocks, deposits, struktures and landforms. Younger layers are deposited above older ones, folds are formed after the beds are deposited, younger intrusive rocks cut through older rocks, erosion surfaces cut down into underlying beds, and so on. Find the order of the geological development!
		Chapter 02 - p. 58a Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858), Founder of geology in Norway.
		Chapter 02 - p. 58b Theodor Kjerulf (1825-1888)
		Chapter 02 - p. 59 Division of successions into two types of sequences, between two erosion surfaces formed by a fall in sea level and between two surfaces formed when the sea transgressed the land. Surfaces with the same age cut through the boundaries of the various sedimentary strata. It is important to correlate - establish a mutual connection between - the successions in the wells that have been drilled through succession.
		Chapter 02 - p. 60 The geological time scale of the Earth. 2008 versieon of ICS's International stratigraphic chart. (Adapted from F.Gradstein et.al.)
		Chap. 02 - s. 61 Permafrost is widespread in Svalbard right down to sea level. The ring-shaped accumulations of stones on Vardeborgsletta on the south side of outer Isfjord on Spitsbergen are formed by stoned being pressed up from the permafrost in the ground beneath, and sorted (patterned ground). The stones were originally shore pebbles, and are clean and light coloured because they have been buried in the ground. (Photo:O.Salvigsen)

Les mer

Making of a Land - Chapter 1

Illustrations chapter 1.

Illustrations can be downloaded in the gallery further down.

		Chapter 01
		Chapter 01 - p.13 The Storegga slide. The sediments that formed the slide (shown in grey an blue in the centre of the picture) were transported several hundred kilometers down the continental slope and out into the deep ocean. Mainland Norway is seen (in red) in the background. (Illustration:Hydro)
		Chapter 01 - p. 15 For many people, interest in geology has been inspired by the diversity of colours and crystal forms displayed by about 4,000 species of natural minerals. Shown here is scolesite, a zeolite mineral from Sulitjelma in Nordland. (Photo: P. Aas, Natural History Museum, Oslo University)
		Chapter 01 - p. 15a Reproduction of Michel Pedersøn Escholts 'Geologia Norvegica', Christiania 1657
		Chapter. 01 - p. 18 Fossils are the lithified remains or traces of prehistoric animals and plants. The significance of fossils for our understanding of both geological and biological evolution was first fully understood in the late 17th century. The pictures here illustrate one of the first fossils ever described in Norway. Reproduced after a drawing by the vicar Hans Strøm (1784).

Les mer

Geologisk guide - Festningen, Svalbard.

Atle Mørk og Sten-Andreas Grundvåg har laget den geologiske guiden: Festningen - A 300-million-year joruney through shoreline exposures of the Carboniferous and Mesozoic in 7 kilometers.

Guiden er en nivå 3 guide, for forskere og profesjonelle guider.
Guiden er et godt utgangspunkt for alle som har lyst til å ta et geologisk besøk på Svalbard.

Guiden er lagt ut i to fil-størrelser, en stor hvor alle figurer kommer godt fram, og en mindre som ikke har like god oppløsning men som kan være lettere å laste ned på områder med dårlig nett.

Festningen 18 MB : https://geologi.no/faglitteratur-boker/geologiske-guider/file/224-geological-guides-2020

Festningen 4 MB: https://geologi.no/faglitteratur-boker/geologiske-guider/file/225-geogu-20-red

Les mer

Landet blir til - Diverse geologiske kart

Diverse geologiske kart

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Geologiske kart - s. 598 i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 624. Geologiske strukturer på kontinentalsokkelen På det geologiske kartet foran i boka vises de prekvartære sedimentlagene under havbunnen på kontinentalsokkelen. Der ser geologien forholdsvis enkel ut. Går en dypere ned i lagene, til eldre tidsepoker, er det imidlertid en uhyre kompleks geologi som møter en, med store og små høgder og bassenger under hele sokkelen. Kartet som vises her illustrerer de viktigste geologiske strukturene på kontinentalsokkelen, fra seinpaleozoikum fram til i dag. De dypeste bassengene finner en gjennomgående lengst fra kysten. De ble dannet i forbindelse med at jordskorpen sprakk opp, og inneholder tykke sedimentavleiringer. Oppsprekkingen skjedde til forskjellig tid, men var en del av den utviklingen som til slutt ledet til åpningen av Norskehavet.De grunne bassengene og høgdene nærmere kysten og i Barentshavet forteller en annen historie. Disse områdene har vært grunne hav og vekselvis landområder gjennom det samme tidsrommet, og sedimentlagene her er mye tynnere, men det er her de beste reservoarbergartene og de fleste olje- og gassforekomstene finnes. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599 i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599a i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599b i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599c i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599d i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 599e i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 625. Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2004 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, dobbelt så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 75 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. Det er imponerende. I 2004 ble det produsert olje og gass fra til sammen 48 felt på norsk sokkel, og Norge var den sjuende største oljeprodusenten og åttende største gassprodusenten i verden. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 600 i 2006-utgaven, s. 626 i 2013-utgaven Gravimetrisk kart over Norge og tilgrensende områder Det isostatiske anomalikartet er basert på målinger fra satellitt, skip og på bakken, og sammenstilt fra et stort antall forskjellige måleoppdrag. Målingene er innsamlet av Norges geologiske undersøkelse, Statens kartverk, Oljedirektoratet og andre norske og utenlandske institusjoner og selskaper. Datasettet består av tyngdeverdier etter subtraksjon av et regionalt tyngdefelt. Regionalfeltet er beregnet tyngde av en antatt jordskorpe i lokal isostatisk likevekt (Airy isostasi med normaltykkelse 30 km og tetthetskontrast 300 kg/m3 mellom nedre skorpe og mantel).Kartet gir informasjon om geologien både på overflaten og nedover i jordskorpa. De lave tyngde-verdiene, med blå farge, over fastlandet skyldes tykke og lette prekambriske granitter (10 - 20 km). Tunge bergarter i de kaledonske dekkene gir positive tyngdeanomalier i Jotunheimen, Sør- Trøndelag og nordvestlige Finnmark. Metamorfe kjernekomplekser på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag og Nordland framtrer også som røde områder. Kontinentalsokkelen framtrer hovedsakelig med røde og grønne farger som viser henholdsvis grunnfjellshøgder og sedimentbassenger. Bruddsonene og spredningsryggene i Norskehavet og Grønlandshavet kommer fram som rettlinjete avvik i anomalimønsteret. Kartet viser også mer detaljerte strukturer slik som saltdiapirer, magmatiske intrusjoner og vulkanske komplekser. Referanse: Skilbrei, J.R., Kihle, O., Olesen, O., Gellein, J., Sindre, A., Solheim, D. & Nyland, B. 2000: Tyngdeanomalikart, Norge med havområder. Målestokk 1: 3 million. Norges geologiske undersøkelse, Trondheim. Korhonen, J.,V., Aaro, S., All, T., Elo, S., Haller, L.Å., Kääriäinen, J., Kulinich, A., Skilbrei, J.R., Solheim, D., Säävuori, H., Vaher, R., Zhdanova, L. & Koistinen, T. 2002a. Bouguer anomaly map of the Fennoscandian shield 1: 2 000 000. Geological Surveys of Finland, Norway and Sweden and Ministry of Natural Resources of Russian Federation.
		Geologiske kart - s. 601 i 2006-utgaven, s. 627 i 2013-utgaven Magnetisk kart over Norge og tilgrensende områder Det magnetiske anomalikartet er i hovedsak basert på flymagnetiske målinger i tillegg til noen målinger fra skip. Det er utarbeidet på grunnlag av en rekke forskjellige måleoppdrag fra tidsrommet 1959-2005. Flyhøyde, profilretning og profilavstand til de flymagnetiske målingene varierer mye. Profilavstanden er minst over fastlands-Norge (0.5-2.5 km), middels over kontinentalsokkelen (1-8 km) og størst over de store havdyp i Norskehavet og Grønlandshavet (2-15 km). Kartet viser form og utstrekning på store bergartstrukturer i det prekambriske grunnfjellet, innenfor de kaledonske dekkene, under riftbassengene på kontinentalsokkelen og i havbunnsskorpa i Norskehavet og Grønlandshavet. Den midt-atlantiske spredningsryggen og havbunnsbruddsonene kommer for eksempel tydelig fram. Kartet viser også hvordan skjærsoner og andre svakhetssoner fortsetter fra grunnfjellet på fastlandet og under de yngre sedimentære bassengene på kontinentalsokkelen. De magmatiske bergartene i Osloriften framtrer med positive magnetiske anomalier (rød farge). De magnetiske størkningsbergartene innenfor det transskandinaviske intrusjonsbeltet fortsetter fra Sør-Sverige gjennom Trøndelag, Nordland, Troms og sannsynligvis videre mot nord i Barentshavet. Referanse: Olesen, O., Gellein J., Håbrekke H., Kihle O., Skilbrei J. R., & Smethurst M. 1997: Magnetisk anomalikart, Norge med havområder. Målestokk 1: 3 million. Norges geologiske undersøkelse, Trondheim. Korhonen, J.,V., Aaro, S., All, T., Nevanlinna, H., Skilbrei, J.R., Säävuori, H., Vaher, R., Zhadanova, L. & Koistinen, T. 2002b. Magnetic anomaly map of the Fennoscandian shield 1: 2 000 000. Geological Surveys of Finland, Norway and Sweden and Ministry of Natural Resources of Russian Federation.
		Geologiske kart - s. 602 i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 628. Norske mineralressurser - Gruver og steinbrudd Bergindustrien er en mangfoldig næring med lang tradisjon i Norge. Den omfatter virksomheter som lever av å ta ut og bearbeide mineraler og bergarter fra fjell eller løsmasser. Bergverkene må ligge der hvor naturressursene finnes, og har derfor vært svært viktig for bosetting og utvikling av distriktene og en viktig faktor i samfunnsutviklingen generelt.Utvinning av sølv fra forekomstene på Kongsberg kom i gang i 1623 og det regnes som starten på bergindustrien i Norge. I nesten 325 år var det de metalliske malmene som utgjorde råstoff for bergindustrien. I etterkrigsårene var det fortsatt 33 malmgruver i drift. I dag er det kun én igjen. I stedet har det vokst frem en blomstrende bergindustri basert på forekomster av industrimineraler, naturstein, byggeråstoffer og energimineraler. Som kartet viser er disse verdifulle ressursene spredt over hele fastlands-Norge og også på Svalbard. Norge er ikke bare en oljenasjon. (Kilde: Norges geologiske undersøkelse)
		Geologiske kart - s. 603 i 2006-utgaven. Oppdatert kart i 2013-utgaven - S. 629 Jordskjelv i Norge Kartet viser opptreden av jordskjelv i Norge og nærmeste omgivelser i perioden 1984-2004. Jordskjelv skjer når spenningsoppbygningen blir så stor at det oppstår større eller mindre brudd i bergartene. Styrken på jordskjelv angis ved hjelp av Richters skala. De fleste jordskjelvene i Nord-Europa forekommer ved plategrensen langs den Midt-Atlantiske rygg. I Norge, som ligger trygt inne på Den eurasiske platen, er jordkjelvene av gjennomgående mindre størrelse og mindre hyppig. Flest jordkjelv forekommer langs Vestlandskysten, i Nordsjøen langs Sentralgraben og særlig Vikinggraben og videre nordover langs Haltenterrassen. En viss jordskjelvsaktivitet opptrer også langs Oslograbenen, og i Meløy-området i Nordland. Innskuddskartet viser global opptreden av jordskjelv, og viser tydelig at jordskjelvshyppigheten er størst langs plategrenser; smale bånd hvor platene beveger seg fra hverandre, brede bånd hvor de kolliderer. Data er som vist i: Dehls, J.F., Olesen, O., Bungum, H., Hicks, E.C., Lindholm, C.D. and Riis, F., 2000, Neotectonic map: Norway and adjacent areas. 1:3,000,000 Geological Survey of Norway
		Geologiske kart - s. 624 i 2013-utgaven, oppdatert fra side 598 i 2006-utgaven Geologiske strukturer på kontinentalsokkelen På det geologiske kartet foran i boka vises de prekvartære sedimentlagene under havbunnen på kontinentalsokkelen. Der ser geologien forholdsvis enkel ut. Går en dypere ned i lagene, til eldre tidsepoker, er det imidlertid en uhyre kompleks geologi som møter en, med store og små høgder og bassenger under hele sokkelen. Kartet som vises her illustrerer de viktigste geologiske strukturene på kontinentalsokkelen, fra seinpaleozoikum fram til i dag. De dypeste bassengene finner en gjennomgående lengst fra kysten. De ble dannet i forbindelse med at jordskorpen sprakk opp, og inneholder tykke sedimentavleiringer. Oppsprekkingen skjedde til forskjellig tid, men var en del av den utviklingen som til slutt ledet til åpningen av Norskehavet.De grunne bassengene og høgdene nærmere kysten og i Barentshavet forteller en annen historie. Disse områdene har vært grunne hav og vekselvis landområder gjennom det samme tidsrommet, og sedimentlagene her er mye tynnere, men det er her de beste reservoarbergartene og de fleste olje- og gassforekomstene finnes. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 625 i 2013-utgaven, oppdatert fra side 599 i 2006-utgaven Olje- og gassfelt på kontinentalsokkelen Petroleumsindustrien er i dag Norges desidert viktigste næring. Den stod i 2012 for mer enn en femtedel av den totale verdiskapningen i Norge, to og en halv gang så mye som verdiskapningen i landindustrien, og sysselsatte mer enn 60 000 personer. Olje- og gassvirksomheten har kort tradisjon i Norge. Leting etter olje og gass på norsk sokkel kom først i gang i 1965, og den første oljen produsert fra Ekofisk i Nordsjøen i 1971. I dag har det vokst fram en kunnskap og kompetanse innenfor næringen som plasserer Norge blant de fremste petroleumsnasjoner i verden. I 2013 ble det produsert olje og gass fra til sammen 77 felt på norsk sokkel, mens 10 nye felt er blitt godkjent for utbygging. Som produsent var Norge i 2012 på fjortende plass i verden når det gjaldt olje og sjetteplass plass når det gjaldt gass. Som eksportør, derimot, var Norge sjette største oljeeksportør og tredje største gasseksportør. Som kartet viser er det funnet olje og gass på alle deler av norsk sokkel, fra Nordsjøen til Barentshavet, men de fleste og største feltene ligger i Nordsjøen. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Geologiske kart - s. 628 i 2013-utgaven, oppdatert fra side 602 i 2006-utgaven Norske mineralressurser - Gruver og steinbrudd Bergindustrien er en mangfoldig næring med lang tradisjon i Norge. Den omfatter virksomheter som lever av å ta ut og bearbeide mineraler og bergarter fra fjell eller løsmasser. Bergverkene må ligge der hvor naturressursene finnes, og har derfor vært svært viktig for bosetting og utvikling av distriktene og en viktig faktor i samfunnsutviklingen generelt.Utvinning av sølv fra forekomstene på Kongsberg kom i gang i 1623 og det regnes som starten på bergindustrien i Norge. I nesten 325 år var det de metalliske malmene som utgjorde råstoff for bergindustrien. I etterkrigsårene var det fortsatt 33 malmgruver i drift. Det er i dag drift i 3 malmgruver, Sydvaranger, Rana Gruver og Titania. Knaben molybdengruver har nylig vært i prøvedrift, men har nå driftshvile. Den senere tids økte metallpriser har satt fart i malmleetingen og nye gruver vurderes åpnet. I tillegg har det vokst frem en blomstrende bergindustri basert på forekomster av industrimineraler, naturstein, byggeråstoffer og energimineraler. Som kartet viser er disse verdifulle ressursene spredt over hele fastlands-Norge og også på Svalbard. Norge er ikke bare en oljenasjon. (Kilde: Norges geologiske undersøkelse)
		Geologiske kart - s. 629 i 2013-utgaven, oppdatert fra side 603 i 2006-utgaven Jordskjelv i Norge Kartet viser opptreden av jordskjelv i Norge og nærmeste omgivelser i perioden 1980-2012. Jordskjelv skjer når spenningsoppbygningen blir så stor at det oppstår større eller mindre brudd i bergartene. Styrken på jordskjelv angis ved hjelp av Richters skala. De fleste jordskjelvene i Nord-Europa forekommer ved plategrensen langs den Midt-Atlantiske rygg. I Norge, som ligger trygt inne på Den eurasiske platen, er jordkjelvene av gjennomgående mindre størrelse og mindre hyppig. Flest jordkjelv forekommer langs kysten av Vestlandet, i Nordsjøen langs Sentralgraben og Vikinggraben og videre nordover langs Eggakanten. En viss jordskjelvsaktivitet opptrer også langs Oslograbenen, og på Finnmarksvidda. Unge forkastninger som ble dannet på slutten av siste istid synes også å være seismisk aktive i dag. Jordskjelvaktiviteten på Svalbard øket betydelig etter jordskjelvet med størrelse 6 i februar 2008. Det lille kartet viser global opptreden av jordskjelv, og viser tydelig at jorskjelvhyppigheten er størst langs plategrenser; smale bånd hvor platene beveger seg fra hverandre, brede bånd hvor de kolliderer. Kilder: Norge, Svalbard og havområder - Norsk nasjonalt seismisk nettverk ved Universitetet i Bergen. Danmark, Sverige og Finland - Seismologisk institutt ved Universitetet i Helsinki. Kysten av Øst-Grønland - Internasjonalt seismologisk senter, Storbritannia.
		Geologisk tidsskala (GTS 2013) Kun i 2013 utgaven.

Les mer

Landet blir til - kap. 18

Illustrasjoner kap. 18. Kap. 18 er kun med i 2013-utgaven.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 18 - s. 608-609 (Kun i 2013-utgaven) Geologisk nasjonalmonument. På Leka, lengst nord i Nord-Trøndelag, kan vi foreta en geologisk reise inn i jordens indre: fra havbunnen, gjennom jordskorpen og inn i mantelen. (Foto S. Johansen)
		Kap 18 - s. 610 (Kun i 2013-utgaven) Interferens, skulptur i larvikitt. Minnestedet over ofrene i Tsunamikatastrofen i 2004 på Bygdøy utenfor Oslo. Skulturen er formet i vår nasjonalstein larvikitt og har fått navnet Interferens. Larvikitt er en dypbergart som kun finnes i Oslofeltet og et par andre steder i verden. Som geologisk ressurs er den enestående for Larvik-distriktet. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 611 (Kun i 2013-utgaven) En lett tur til Kolsåstoppen fører deg gjennom flere hundre millioner år av vårt lands geologiske historie. Når du er på toppen får du en utsikt som forteller enda mer om hvordan lanet vårt er blitt til. (Foto: I.B. Ramberg)
		Kap 18 - s. 612a (Kun i 2013-utgaven) Nærbilde av mørk larvikitt (Lundhs Emerald) viser tydelig det vakre fargespillet i feltspatkrystallene. (Foto: Lundhs AS)
		Kap 18 - s. 612b (Kun i 2013-utgaven) Larvikitten har sitt opphav knyttet til vulkanisme, og de store larvikittmassivene i Oslofeltet størknet fra en smelte langt nede i jordskorpen. Samtidig fløt lava ut på overflaten, og vi må tenke oss at naturen rundt Larvik i perm til tider var et inferno i gult og rødt. (Foto: J. Grondin)
		Kap 18 - s. 613a (Kun i 2013-utgaven) Isens sakte gang over Vestfold gjennom titusener av år har gitt oss runde svaberg med vakre former. Her er det godt å legge seg rett ut på en varm sommerdag. Bildet er fra skjærgården utenfor Fuglevik der vi finner det aller første larvikittbruddet. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 613b (Kun i 2013-utgaven) Tandbergbygningen i Bærum. Her har arkitekten fullstendig forelsket seg i larvikitt og gitt kontorbygget et særpreg utennom det vanlige. (Foto: Lundhs AS/M. Rakke)
		Kap 18 - s. 614 (Kun i 2013-utgaven) Leka er en liten øy lengst nord i Nord-Trøndelag som geologisk sett hører med til Den kaledonske fjellkjeden. Den hører også med til den vidstrakte strandflaten, og gjennom 10 000 år har den og de omkringliggende øyene vært bebodd av fiskere og bønder. (Foto: J. Hiller)
		Kap 18 - s. 615a (Kun i 2013-utgaven) På Leka finner vi også avsetningsbergarter. Leka Steinsenter har i samarbeid med Leka kommuen satt opp informasjonsplakater til bruk for allmennheten både her og andre steder på øya med interessant geologi. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 615b (Kun i 2013-utgaven) Ytterst mot havet kan vi gå på eldgammel havbunnskorpe. Havbunnsskorpe utgjør 60 prosent av jordens overflate i dag, men det er ytterst sjelden at havbunnskorpen blir skjøvet opp på Land. Leka er et slikt sted. De gule fargene skyldes oksidasjon av jernet i de ultramafiske bergartene og dannelse av et tynt, rustlignende lag på overflaten. Mangelen på viktige næringsstoffer i slike bergarter som kalium og fosfor, gjør at det nesten ikke finnes vegetasjon på fjellet. (Begge foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 616 (Kun i 2013-utgaven) Hullet i Torghatten er et kjent landemerke med mange sagn knyttet til seg. Geologer mener at hullet er dannet i forbindelse med istidene. Strandflaten rundt Brønnøy preges også av denne perioden, om enn på en annen måte en de mer kjente fjordene. Den er en viktig del av norsk natur- og kulturistorie. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 617a (Kun i 2013-utgaven) Jomfruland er en del av Raet, en stor endemorene fra siste istid. Ra-morenen finnes langs hele den norske kysten, og Jomfruland blir på den måten en del av det eneste naturmonumentet som forener hele landet. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 617b (Kun i 2013-utgaven) Jostedalsbreen er Norges største isbre, og rundt hele det mektige isplatået finner vi avsetninger og former som forteller om hvordan breene former landskapet. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 617c (Kun i 2013-utgaven) Prekestolen er et av de mest spektakulære naturfenomenene vi har her i landet, og med en fantastisk utsikt over (og ned i) Lysefjorden er platået et flott turmål langs en fin turløype. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 617d (Kun i 2013-utgaven) To kalksteinsgrotter i Rana, Grønligrotta og Stergrotta, med kilometerlange ganger forteller om et geologisk fenomen som er både sjeldent og sårbart, men også om kjemisk oppløsning av en bergart som preger landskapet mange steder i Nordland. (Foto: S.-E. Lauritzen)
		Kap 18 - s. 618a (Kun i 2013-utgaven) Ordoviciske bergarter i Langesund setter sitt særpreg på deler av berggrunnen i Gea Norvegica Geopark. I bakgrunne ses Langsøytangen fyr. (Foto: M. Holte)
		Kap 18 - s. 618b (Kun i 2013-utgaven) Grunnstoffet thorium i mineralet thoritt ble funnet for første gang i verden her på Løvøya i Porsgrunn. Presen Morten Thrane Esmark fant mineralet tidlig på 1800-tallet. Han sendte en prøve til den svenske kjemikeren J. Berzelius, som påviste det nye grunnstoffet. (Foto: M. Holte)
		Kap 18 - s. 619 (Kun i 2013-utgaven) Brufjellgrotten ved Flekkefjord i Magma Geopark. (Foto: J.O. Grastveit)
		Kap 18 - s. 620 (Kun i 2013-utgaven) Denne lokaliteten er velkjent. Like fullt har den sin naturlige plass på geofunn.no. Kjeragbolten i Lysefjorden er et populært mål for turfolk, og et usedvanlig godt fotomotiv. Kjeragbolten er et flott eksempel fra norsk geologi. Bergarten vi står på er rotekte, norsk gneis dannet i prekambrium, og landformene på den to timer lange turen ut dit skyldes kenozoisk landheving etterfulgt av fluvial erosjon og glasiale prosesser. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 621 (Kun i 2013-utgaven) Øyene innerst i Oslofjorden består av sandstein, leirskifer og kalkstein som ble avsatt på sjøbunnen som lag av sand, leire og kalk gjennom kambrium, ordovicium og silur (kambrosilur). Utsikten på bildet er inn mot Oslo. (Foto: H. Carstens)
		Kap 18 - s. 622 (Kun i 2013-utgaven) Kvitskriupresen ligger i Uladalen øst for Otta. De hvite "prestene" er et yndet turistmål om sommeren. Det er anlagt sti inn i området som er skiltet som severdighet langs E6 nede i Gudbrandsdalen. Området ble vernet ved kongelig resolusjon i 1977. Jordpyramidene har oppstått ved at regnvann har erodert det ganske hardpakkede, lyse morenematerialet. Steinene på toppen av pyramiden beskytter til en viss grad mot videre erosjon, men de varer ikke evig. Turisttrafikken kan også være en trussel hvis den ikke blir godt tilrettelagt. (Foto: L. Erikstad)
		Kap 18 - s. 622 (Kun i 2013-utgaven) Grimsmoen i Folldal er den største løsmasseavsetningen i innlandsnorge. De mektige lagene av sand og grus ble bygget opp mens området lå på bunnen av en bredemt sjø. På grunn av sin uforming, størrelse og beliggenhet har Grimsmoen en enestående plass i dokumentasjonen av isavsmeltingforløpet i innlandsområdene i Midt-Norge, og området har i dag status som naturreservat. (Foto: L. Erikstad)

Les mer

Landet blir til - kap. 17

Illustrasjoner kap. 17.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 17 - s. 556-557 i 2006-utgaven, s. 576-577 i 2013-utgaven Bildet viser en monsterbølge - tsunami - på vei mot land, en påminnelse om hendelser som kan inntreffe.
		Kap 17 - s. 558 i 2006-utgaven, s. 578 i 2013-utgaven Kontinentenes plassering om 50 millioner år. Sorte strker er spredningsakser, røde strker er kollisjonssoner; røde flekker er mantelsøyler ("hotspost"). (Illustrasjon: T.H. Torsvik)
		Kap 17 - s. 561 2006-utgaven, s. 581 2013-utgaven Områder som er særlig utsatt for steinras og etterfølgende flodbølge. Oversikten er basert på registreringer og undersøkelser i tre fylker (Troms, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane). Den er ikke fullstendig, og ifølge NGU er det grunn til å tro at det finnes ustabile fjellpartier som kan gi flodbølger også i Nordland, Hordaland, Rogaland og Telemark. (Kart gjengitt med tillatelse fra Aftenposten. Datakilde: NGU)
		Kap 17 - s. 561a i 2006-utgaven, s. 581a i 2013-utgaven Store sprekker langs Børa i Romsdalen. Systematisk registrering og overvåkning av poensielle skredområder kan redusere skadeomfanget og risikoen for tap av menneskeliv. (Foto: NGU)
		Kap 17 - s. 561b i 2006-utgaven, s. 581b i 2013-utgaven TIL VENSTRE: Leirskred ved Baastad, Øyeren i Akershus, 1974. Deler av Østlandet er skredutsatt på grunn av leire (kvikkleire) som ble avsatt her da havet trengte inn etter siste istid. Kartlegging av tidligere skred og bedre forståelse av skredutløsende faktorer er viktig i arbeidet med å redusere og varsle fremtidige skred. (Foto: Fjellanger Widerøe)
		Kap 17 - s. 562a i 2006-utgaven, s. 582a i 2013-utgaven Strekkstag er montert i sprekkene på Åkerneset for å kunne måle utvidelsene kontinuerlig. (Foto: L.H. Blikra)
		Kap 17 - s. 562b i 2006-utgaven, s. 582b i 2013-utgaven Klimastasjonen på Åkerneset registrerer vindretning og -hastighet, temperatur, nedbør, solinnstråling og snødybde. (Foto: L.H. Blikra)
		Kap 17 - s. 563a i 2006-utgaven, s. 583a i 2013-utgaven Forskere borer etter spor av en 8100 år gammel tsunami (Storegga-skredet) i en myr på Askøy ved Bergen, og dokumenterer hvor høyt flodbølgen slo inn over land. Slike studier er viktige for beregning av mulige konsekvenser ved fremtidige flodbølger. (Foto: H. Hansen)
		Kap 17 - s. 563b i 2006-utgaven, s. 583b i 2013-utgaven Numerisk simulering av flodbølgen i Norskehavet etter Storeggaraset. Bølgen bredte seg utover med en hastighet på opptil 600 kilometer pr. time, og skylte minst 12 m høyt opp på land nær skredområdet. Illustrasjonen viser situasjonen ca. 90 minutter etter at raset gikk. (Figur fra: ICG)
		Kap 17 - s. 564 i 2006-utgaven, s. 584 i 2013-utgaven Urankonsentrasjon i grunnen (i ppm – parts per million) beregnet fra fly- og helikoptermålinger av radioaktiv stråling. De høyeste konsentrasjonene finnes i områder med alunskifer og uranholdige granitter. Iddefjordsgranitten i Østfold, deler av Drammensgranitten og alunskifer mellom Asker og Hadeland har alle høye innhold av uran.Kartet utgjør en viktig del av grunnlaget for å lage radon-risikokart. Det kan også brukes i beregningen av grunnvarmepotensialet i Oslo-området. (Figur modifisert fra O. Kihle og M. Smethurst)
		Kap 17 - s. 546b i 2006-utgaven, s. 584b -2 i 2013-utgaven Måling av naturlig radioaktiv stråling fra fly over Oppegård i Akershus. (Foto: H. Wisløff)
		Kap 17 - s. 567 i 2006-utgaven, s. 589 i 2013-utgaven Langøya i Oslofjorden. Benyttet som kalkbrudd allerede på 1700- tallet. Leverte kalk til Slemmestad sementfabrikk i 87 år fram til 1989. I dag er Langøya omgjort til et moderne behandlingsanlegg og deponi for industriavfall. Avfallet omgjøres til gips, som gradvis vil fylle igjen den uthulte øya. Det er beregnet at anlegget skal kunne motta industriavfall i ca. 20 år til, før området dekkes til med jord og beplantning. – Samfunnets behov for trygge avfallsdeponier vil øke i fremtiden. Langøya har også gjennom mange år vært et eldorado for fossiljegere. (Foto: NOAH).
		Kap 17 - s. 568 i 2006-utgaven, s. 590 i 2013-utgaven Manganknoller, hentet opp fra sjøbunnen på dyphavet. Det lille bildet viser hvorledes knollene opptrer på sjøbunnen. Manganknoller er mest vanlig i Stillehavet. (Foto: ISA – International Seabed Authority)
		Kap 17 - s. 569 i 2006-utgaven, s. 591 i 2013-utgaven Anslåtte olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel, ved utgangen av 2004. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Kap 17 - s. 570 i 2006-utgaven, s. 592 i 2013-utgaven Illustrasjon av syklusen mineralske råstoffer går inn i, fra påvisning til utvinning, via foredling og fabrikasjon og bruk i samfunnet, til de til slutt går tilbake til naturen som avfall
		Kap 17 - s. 571 i 2006-utgaven (annet bilde i 2013-utgave) Innsamling av geologiske feltdata kan i dag gjøres effektivt ved hjelp av de siste nyvinninger innenfor IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi). Håndholdt PC med innebygget GPS og mobiltelefon kan anskaffes til en overkommelig pris. Disse hjelpemidlene kan også benyttes for å innhente informasjon om bestemte lokaliteter fra nett-baserte geografiske informasjons-systemer. (Foto: NGU)
		Kap 17 - s. 573a i 2006-utgaven, s. 595a i 2013-utgave Klimaskifte på gang i Polhavet: Mindre sommeris, økt tilgjengelighet og gryende press på ressurser og miljø. Bildet viser tre isbrytere på tokt nær Nordpolen, ACEX ekspedisjonen i 2004. Vidar Viking i forgrunnen, Oden i midten og Sovjetskiy Sojus bak. (Foto: M. Jacobsson)
		Kap 17 - s. 573b i 2006-utgaven, s. 595b i 2013-utgave Neste istid i sikte ... ? Speidende isbjørn. (Tegning av Fridtjof Nansen i "Blant sel og bjørn")
		Kap 17 - s. 574a i 2006-utgaven, s. 596a i 2013-utgave Fortidens og fremtidens CO2-innhold i atmosfæren. Den naturlige variasjonen er målt i luftbobler i iskjerner boret i innlandsisen i Antarktis. Grønn kurve viser CO2 -utviklingen basert på målinger av iskjerner som spenner over 160 000 år og målingert i atmosfæren i de siste 55 år. Rød kurve viser endringer i temperatur i Arktis over tid i forhold til dagens temperatur. Målinger fra Antarktis har vist at nivået aldri var høyere enn 280 ppmv de siste 700 000 årene. Et gjennomsnitt av beregninger gjort med klimamodellene tyder på at en dobling av CO2-nivået vil gi en global temperaturøkning på mellom 2 og 3,5°C, og langt sterkere oppvarming i Arktis enn på jorda for øvrig.
		Kap 17 - s. 574b i 2006-utgaven, s. 596b i 2013-utgaven Utbredelsen av havis i Arktis beregnet med Bergen Klimamodell ved dobling av atmosfærens CO2-nivå. Til venstre vises vinterutbredelsen. Til høyre vises den beregnede havisutbredelsen om sommeren. Hvitt område er havis ved doblet CO2-nivå, oransje (pluss hvitt) område er den simulerte isutbredelsen under dagens CO2-nivå. Som vi ser, er det særlig sommerutbredelsen som blir påvirket, og det er sannsynlig at Polhavet vil bli isfritt om sommeren ved slutten av århundret.
		Kap 17 - s. 575a i 2006-utgaven, s. 597a i 2013-utgaven Jordbaneforholdene skaper klimaendringer:Jordas helningsvinkel (øverst) avgjør forskjellen mellom sommer og vinter. Når vinkelen minker, blir det kaldere somre, og når den øker, blir somrene varmere. Presesjonen påvirker fordelingen av solinnstråling på jordoverflaten, og bestemmer tidspunktet på året da jorda er nærmest sola (perihelium). Inntreffer dette om sommeren, får vi sterkere solinnstråling, og varmere somre hos oss. Når høy helningsvinkel sammenfaller med at jorda er i perihelium, vil somrene bli varme. Slutten på istidene kommer alltid under slike betingelser, mens det motsatte er tilfellet for oppstarten av istidene.
		Kap 17 - s. 575b i 2006-utgaven, s. 597b i 2013-utgaven b) Variasjoner av jordbaneforholdene over tid (de siste 500 000 år og de neste 100 000 år). Øverste kurve viser hvordan solinnstrålingen ved vår breddegrad varierer som følge av jordbaneendringene i kurvene nedenfor. Jordbanen, presesjonen og helningsvinkelen varierer med sykluser på henholdsvis 100 000, 23 000 og 41 000 år.
		Kap 17 - s. 575c i 2006-utgaven, s. 597c i 2013-utgaven Jordbaneforholdene de neste 150 000 år. Figuren viser beregnede verdier for formen på jordas bane rundt sola (øverst), beregnet sommersolinnstråling ved 65 grader nord (midten), og simulering av hvordan volumet av jordas isdekker vil variere som følge av jordbaneendringene og endringer i atmosfærens innhold av CO2 (nederst). Alle data går 200 000 år tilbake i tiden (negativ alder) og 150 000 år inn i fremtiden (positiv alder).
		Kap 17 - s. 576 i 2006-utgaven, s. 598 i 2013-utgaven Satellittbilde som viser hvordan det varme vannet fra det nordlige Atlanterhav strømmer inn i Norskehavet og er med på å varme opp landet vårt. Varme luftstrømmer bidrar også til oppvarmingen.
		Kap 17 - s. 577 i 2006-utgaven, s. 599 i 2013-utgaven Hardangervidda med Hårteigen i kjent profil – og med barskog! Skogen er lagt inn for å demonstrere et poeng: Når vi går mot varmere klima i dette århundret, vil tregrensen stige og barskogen trekke seg oppover. Kanskje er det slik Hardangervidda vil fortone seg for de kommende generasjoner, slik den også gjorde under den postglasiale varmeperioden? (Foto/manipulasjon: P. Bjørstad/E. Bjørseth)
		Kap 17 - s. 578 i 2006-utgaven, s. 600 i 2013-utgaven SCENARIO 1. Beregnet landheving og topografi i Skandinavia om 10 000 år. Deler av Oslofjorden og Trondheimsfjorden er blitt tørt land. Oslo og Trondheim har for eksempel hevet seg mer enn 20 meter i forhold til dagens havnivå. Andre fjordarmer langs kysten av Vestlandet og Nord-Norge har også hevet seg, men relativt mindre enn på Østlandet og i Trøndelag.
		Kap 17 - s. 579a i 2006-utgaven, s. 601a i 2013-utgaven SCENARIO 2: Innsynkingen av landet i en istid om 100 000 år. Området rundt Østerdalen og Trysil vil ha sunket nesten 600 meter under vekten av den 2–3 km tykke innlandsisen. Innlandsisen vil føre til fordyping og forlengelse av dalene og fjordene i Norge. De flate områdene i Sør- Norge, Trøndelag og Finnmark vil derimot bli lite påvirket av isen.
		Kap 17 - s. 579b i 2006-utgaven, s. 601b i 2013-utgaven SCENARIO 3: Gjentatte istider gjennom en million år fremover i tid har endret landet betydelig. Konturene viser omfanget av antatt landheving. Samtidig er landet blitt sterkt redusert i areal, sammenlignet med nåværende landareal. Landet, og Skandinavia som helhet, slites ned. Men det vil ennå ta mange millioner år, og flere istider, før området har fått utseende som et sletteland, som Sibir eller arktisk Canada i dag.
		Kap 17 - s. 580 i 2006-utgaven, s. 602 i 2013-utgaven Litosfæren synker og hever seg i takt med at innlandsisen vokser og avtar i størrelse.
		Kap 16 - s. 581 i 2006-utgaven, s. 603 i 2013-utgaven Den 80 km lange og opp til åtte meter høye skrenten langs Stuoragurraforkastningen på Finnmarksvidda ble dannet på slutten av forrige istid. Denne og lignende forkastninger i Nord-Sverige og Nord-Finland (opp til 150 km lange og mer enn 20 m høye) er dannet ved én enkelt skorpebevegelse og utløste jordskjelv med styrke på 7–8 på Richters skala. Trykkavlastingen under avsmeltingen av de kommende innlandsisene vil trolig utløse lignende jordskjelv. (Foto: O. Olesen)
		Kap 17 - s. 583 i 2006-utgaven, s. 605 i 2013-utgaven Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)
		Kap 17 - s. 583a i 2006-utgaven, s. 605a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)
		Kap 17 - s. 583b i 2006-utgaven, s. 605b i 2013-utgaven Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)
		Kap 17 - s. 583c i 2006-utgaven, s. 605c i 2013-utgaven Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)
		Kap 17 - s. 583d i 2006-utgaven, s. 605d i 2013-utgaven Rekonstruksjon av det nordøstlige Atlanterhav for henholdsvis 54, 40 og 20 millioner år siden, basert på magnetiske anomalier (kartet nederst til venstre) og kartlegging av bruddsoner i havbunnen. Dette er relative rekonstruksjoner hvor Norge (som del av den eurasiske platen) ligger fast, mens Grønland (som del av den nordamerikanske platen) og havbunnen er rekonstruert. For å rekonstruere kontinentene brukes tre hovedmetoder (se ramme), samt at vi dag faktisk kan måle direkte hvor mye kontinentene beveger seg ved hjelp av satellitter i bane rundt jorda.(VB = Vøringbassenget; TP=Trøndelagsplattformen; HB =Hordabassenget; VK = Vikinggrabenen)
		Kap 17 - s. 584 i 2006-utgaven, s. 606 i 2013-utgaven Forventet utvikling av det nordøstlige atlanterhav fra i dag og 50 millioner år fram i tiden, samt en glomal rekonstruksjon baser på dagens platebevegelser og hastigheter. .
		Kap 17 - s. 585 i 2006-utgaven, s. 607 i 2013-utgaven Dagens spredningsakse mellom Grønland og Norge er bl.a. representert ved Island og andre vulkanske øyer i Atlanterhavet. Bildet viser vulkanen Beerenberg på den norske øya Jan Mayen under utbruddet 18/9 1970. Utbruddet skjedde fra fem kraterfelt langs en seks km lang sprekk på nordflanken av vukanen. Til å begynne med sto damp og askesøylen opp til mange kilometers høyde. Senere rant det strømmer av lava ned til havkanten, der det bygget seg ut ca. fem km2 nytt land. Det lyse dekket på fjellet er ikke snø, men vulkansk aske. (Foto: J. Naterstad).
		Kap 17 - s. 586 (kun i 2013-utgaven) A) Typisk tropisk dypforvitrings-profil med inndeling i seks forskjellige soner (etter Ian Acworth) B) Rester av dypforvitring i regional svakhetssone i Djupdal ved Larvik. C) Begynnende dypforvitring langs sprekksoner i larvikitt ved Thorsås i Siljan. (Foto: O. Olesen)
		Kap 17 - s. 587a (kun i 2013-utgaven) Perspektivkart over Oslofjorden og Hurumlandet. Det filtrerte magnetfeltet er drapert over en digital terreng-modell. Røde og blå farger viser henholdsvis høye og lave magnetiske verdier. Depresjoner i terrenget er ofte sammenfallende med lave magnetiske verdier. (illustrasjon: NGU)
		Kap 17 - s. 587b (kun i 2013-utgaven) Tolkning av dypforvitring i området Østmakra-Groruddalen. Romeriksporten vist sammen med svakhetssoner med dårlig fjell tolket av Per Bollingmo. Svakhetssoner med dårlig fjell i tunnelen er i god overnsstemmelse med de påviste dypforvitringssonene. (Modifisert etter P. Bollingmo)
		Kap 17 - s. 591s (kun i 2013-utgaven) Anslåtte olje- og gassressurser på norsk kontinentalsokkel, ved utgangen av 2011. (Kilde: Oljedirektoratet)
		Kap 17 - s. 591b (kun i 2013-utgaven) Kurve som viser samlet olje- og gassproduksjon fra 1975 og fram til og med 2011, samt prognose for videre produksjon fram til 2040. Figuren viser også årlig tilvekst baser på funntidspunkt. (Kilde: Rystad Energy)
		Kap 17 - s. 586 (annet bilde i 2006-utgaven) Innsamling av geologiske feltdata kan i dag gjøres effektivt ved hjelp av de siste nyvinninger innenfor IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi). Håndholdt PC med innebygget GPS og mobiltelefon kan anskaffes til en overkommelig pris. Disse hjelpemidlene kan også benyttes for å innhente informasjon om bestemte lokaliteter fra nett-baserte geografiske informasjons-systemer. (Foto: K. Rangnes)

Les mer

Landet blir til - kap. 16

Illustrasjoner kap. 16.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 16 - s. 535 i 2006-utgaven, s. 551 i 2013-utgaven Inndelingenav holocen-epoken - de siste 11 700 år.
		Kap 16 - s. 536 i 2006-utgaven, s. 552 i 2013-utgaven Bilder av korallrev fra den midtnorske kontinentalhylla på om lag 300 meters dyp. Til venstre ser vi en uer som svømmer mellom steinkoraller, og til høyre er en studie av mangfoldet og fargeprakten på norske korallrev. Her sees også døde koraller bvrune) som bidrar til å bygge opp kalkrike sedimenter. (Foto M. Hovland)
		Kap 16 - s. 537a i 2006-utgaven, s. 553a i 2013-utgaven Figuren viser når fiskene innvandret til bankområdene utenfor Vesterålen og Troms etter siste istid. Figurene viser dessuten frekvensen på øresteiner i sedimentkjerner. (Modifisert fra P.A.M. Gaemers)
		Kap 16 - s. 537b i 2006-utgaven, s. 553b i 2013-utgaven Kart over overflatesedimentene på den norske kontinentalhylla og i Barentshavet. Begrepet "isfjellturbat" betegner havbunnssedimenter som er omrørt og til dels avsatt fra isfjell som strander på havbunnen, og som pløyer og roter opp bunnavsetningene, samtidig som isfjellene også gir fra seg sedimenter mens de smelter. (Figur fra T. Vorren og S. Vassmyr)
		Kap 16 - s. 538 i 2006-utgaven, s. 554 i 2013-utgaven Hovedstrandlinjen (H) i fast fjell fra de ytre deler av Nord-Troms. Tapeslinjen (T) ligger i løsmasser på et lavere nivå. (Foto: T.O. Vorren)
		Kap 16 - s. 539a i 2006-utgaven, s. 555a i 2013-utgaven Kart over dagens landheving. Vi ser at maksimum landheving på nær ni millimter per å skjer i Bottenviken. (Figur modifisert fra J.F. Dehls m.fl)
		Kap 16 - s. 539B i 2006-utgaven, s. 555b i 2013-utgaven De stiplete linjene på kartet viser høyden av marin grense MG) i Fennoskandia. MG, som markerer de høyeste spor av havet etter siste istid, stiger innover mot Bottenviken fordi istykkelsen og dermed landhevinger har vært størst der.
		Kap 16 - s. 540a i 2006-utgaven, s. 556a i 2013-utgaven Drivtømmer gravd fram fram 32 moh. i dalsiden på Edgeøya, Svalbard. Stokken er datert il å være 7180 år gammel, og viser at på den tiden stod havet opp hit. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 16 - s. 540b i 2006-utgaven, s. 556b i 2013-utgaven Borkjerne fras Langevatnet på Drange i Hordaland illustrerer hvordn strandforskyvning aldersbestemmet. Vannet ligger i dag 50 moh. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 16 - s. 541a i 2006-utgaven, s. 557a i 2013-utgaven Isobaser og strandlinjediagram. Geologer framstillinger strandforskyvning ved hjelp av isobaser, strandlinjediagram og strandforskyvningskurver.
		Kap 16 - s. 541a1-2 i 2006-utgaven, s. 557a1-2 i 2013-utgaven Isobaser og strandlinjediagram. Geologer framstillinger strandforskyvning ved hjelp av isobaser, strandlinjediagram og strandforskyvningskurver.
		Kap 16 - s. 541a3-4 i 2006-utgaven, s. 557a3-4 i 2013-utgaven Isobaser og strandlinjediagram. Geologer framstillinger strandforskyvning ved hjelp av isobaser, strandlinjediagram og strandforskyvningskurver.
		Kap 16 - s. 541a5-6 i 2006-utgaven, s. 557a5-6 i 2013-utgaven Isobaser og strandlinjediagram. Geologer framstillinger strandforskyvning ved hjelp av isobaser, strandlinjediagram og strandforskyvningskurver.
		Kap 16 - s. 541b i 2006-utgaven, s. 557b i 2013-utgaven Forenklet strandlinjediagram fra Vest-Finnmark. Romertallene korresponderer md figur 541a.
		Kap 16 - s. 542 i 2006-utgaven, s. 558 i 2013-utgaven Fjordbunnsedimenter danner et bølgende åkerlandskap med raviner og gamle skredformer i Kvål i Gauldalen. Skred og raviner har skåret opp leirflatene etter at ble hevet opp. Grensen mellom dyrket mark og de skogkledde åsene viser hvor høyt havet stod (MG) like etter at innlandsisen smeltet bort. (Foto: H. Sveian)
		Kap 16 - s. 543a i 2006-utgaven, s. 559a i 2013-utgave Kornstruktur i leire fra avsetning til ras og ny avsetning.
		Kap 16 - s. 543b i 2006-utgaven, s. 559b i 2013-utgave Figuren viser et vanlig forløp av kvikkleirskred. Først skjer det erosjon ved elva (1). Dette fører til et initialras i leirmassene (2) som følges av hovedraset (3). (Figur modifisert fra N. Janbu m.fl.)
		Kap 16 - s. 544 i 2006-utgaven, s. 560 i 2013-utgave Kart mot nord av Glommas delta i Øyeren.
		Kap 16 - s. 545 i 2006-utgaven, s. 561 i 2013-utgave Foto av Verdalsraset og dalbunnen sett fra søndre dalside med elvevannet stående over rasmassene.
		Kap 16 - s. 546a i 2006-utgaven, s. 566a i 2013-utgaven Holocene variasjon til noen breer i Sør-Norge. Legg merke til at alle de undersøkte breene har vært helt smeltet minst en gang gjennom de siste 10 000 år. (Etter A. Nesje)
		Kap 16 - s. 546b i 2006-utgaven, s. 566b i 2013-utgaven Morenelandskapet fra "den lille istiden" foran Nigardsbreen i Jostedalen. Den ytterste moreneryggen ble dannet i 1748. (Foto: B. Wold)
		Kap 16 - s. 547 i 2006-utgaven, s. 567 i 2013-utgaven Diagram som viser hovedtrekki vegetasjonsutviklingen i Sør-, Midt- og Nord-Norge siden siste istid.
		Kap 16 - s. 548 i 2006-utgaven, s. 568 i 2013-utgaven Briksdalsbreens variasjoner i brefronten mellom 1900 og 2002. Legg merke til den store tilbakesmeltingen på 1930- og 40 tallet og det markerte fremstøtet på 1990 tallet. (Etter A. Nesje)
		Kap 16 - s. 549a i 2006-utgaven, s. 569a i 2013-utgaven En forenklet tegning av en 10 meter lang borkjerne fra Linnévatnet, hvor dybdeskalaen er tegnet om til tidsskala. Den homogene silten ble avsatt meget sakte, og er i virkeligheten mye tynnere i forhold til de laminerte sedimentene enn tegningen gir inntrykk av. Kurven til høyre viser lengden på Linnébreen, slik den er tolket fra en serie borkjerner. Vi ser at i perioden 9000-3000 f.Kr. var breen borte, mens den nå er om lag tre kilometer lang. (Etter J.I. Svendsen og J. Mangerud)
		Kap 16 - s. 549b i 2006-utgaven, s. 569b i 2013-utgaven Kart over Isjorden. (Foto: Norsk Polarinstitutt)
		Kap 16 - s. 550 i 2006-utgaven, s. 570 i 2013-utgaven Oversikt over fylker hvor det er registrert større ustabile fjellpartier.
		Kap 16 - s. 551 i 2006-utgaven, s. 571 i 2013-utgaven Kart over store ustabile fjellparti i Troms. Røde trekanter viser hvor det er etablert GPS-punkt for måling av bevegelse.
		Kap 16 - s. 552 i 2006-utgaven, s. 572 i 2013-utgaven Sprekkene på toppen av fjellet Børa i Romsdalen vitner om at fjellveggen til h øyre har bevegd seg.
		Kap 16 - s. 553 i 2006-utgaven, s. 573 i 2013-utgaven Tafjordulykken i 1934. Foto før og etter flodbølgen.
		Kap 16 - s. 553a i 2006-utgaven, s. 573a i 2013-utgaven Foto fra Tafjorden med bebyggelse før flodbølgen
		Kap 16 - s. 553b i 2006-utgaven, s. 573b i 2013-utgaven Foto fra Tafjorden med bebyggelse etter flodbølgen
		Kap 16 - s. 553c i 2006-utgaven, s. 573c i 2013-utgaven Modell av fjordbunnen med akkumulasjonen av Tafjord (1934)-skredet.
		Kap 16 - s. 554 i 2006-utgaven, s. 574 i 2013-utgaven Kart som viser de største rasene på den norske kontinentalskråningen. De røde områdene markerer både rasskarene oppe i kontinentalskråningen og rasavsetningene lenger nede på skråningen og i dyphavet. (Etter T.O. Vorren m.fl)
		Kap 16 - s. 555 i 2006-utgaven, s. 575 i 2013-utgaven Bunntopografien i Storeggaraset. (Figur fra Hydro)
		Kap 16 - s. 563 (kun i 2013-utgaven) Den kenozoiske hevingen av Fennoskandia og dannelsen av Den Skandinaviske fjellkjeden er av Redfield og Osmundsen (2013) forklart som et resultat av en ekstrem strekning av jordskorpa under det samlede kontinentet av Nord-Europa og Grønland i løpet av mesozoikum - kenozoikum og som kulminerte med havbunnspredningen og dannelsen av Norskehavet fra paleogen tid. (Illustrasjon forenklet etter T.F. Redfield og P.T. Osmundsen)
		Kap 16 - s. 564 (kun i 2013-utgaven) Paleiske flater i Den skandinaviske fjellkjeden og lavlandet i Sør-Norge, forenklet etter K. Lidmar-Bergström og andre.
		Kap 16 - s. 565a (kun i 2013-utgaven) Podsolprofil utviklet under subalpin gran- og bjørkeskog, med lyng og lav som bunnvegetasjon. Fra Gausdal i Oppland. (Foto: L.T. Strand)
		Kap 16 - s. 565b (kun i 2013-utgaven) Brunjordsprofil utviklet under edellauvskog, med gras og urter som bunnvegetasjon. Fra Frogn i Akerhus. (Foto R. Sørensen)

Les mer

Landet blir til - kap. 15

Illustrasjoner kap. 15.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 15 - s. 482 i 2006-utgaven, s. 498 i 2013-utgaven Med hvitt er vist utbredelsen av den skandinaviske innlandsisen og Barents-Karaisdekket under nest siste isteid, ssale, som sluttet for 130 000 år siden. Rødt viser maksimum utbredelse under siste istid, weichsel. Breene over Island, Alpene eller andre fjellområder er ikke tegnet inn. Med grønnstrek er vist yttergrensen av innlandsisen der isen ikke er fra saale, men fra eldre istider. (Figur fra J.I. Svendsen)
		Kap 15 - s. 483 i 2006-utgaven, s. 499 i 2013-utgaven
		Kap 15 - s. 484 i 2006-utgaven, s. 500 i 2013-utgaven Kartet viser de globale havstrømmene som Golfstrømmen er en del av.
		Kap 15 - s. 485a i 2006-utgaven, s. 501a i 2013-utgaven Oksygen i kalkskall og bre-is forteller klimahistorie
		Kap 15 - s. 485b i 2006-utgaven, s. 501b i 2013-utgaven Kursen viser variasjoner i oksygenisotopinnholdet i de siste 5 millioner år i dyphavssedimenter. (Figur modifisert fra J. Thiede)
		Kap 15 - s. 485b2 i 2006-utgaven, s. 501b2 i 2013-utgaven Kursen viser variasjoner i oksygenisotopinnholdet i de siste 5 millioner år i dyphavssedimenter. (Figur modifisert fra J. Thiede)
		Kap 15 - s. 487 i 2006-utgaven, s. 503 i 2013-utgaven Lyngsalpene med sine sterkt forrevne fjellpartier er typisk for det vi kaller alpine former. På bildet ser man eksempler på botner, tinder og skarpe egger. (Foto: G. Corner) Kart som viser utbredelse av alpine landformer (rødt) i Norge. (Figur modifisert fra J. Gjessing)
		Kap 15 - s. 487a i 2006-utgaven, s. 503a i 2013-utgaven Lyngsalpene med sine sterkt forrevne fjellpartier er typisk for det vi kaller alpine former. På bildet ser man eksempler på botner, tinder og skarpe egger. (Foto: G. Corner)
		Kap 15 - s. 488 i 2006-utgaven, s. 504 i 2013-utgaven Foto mot nordvest som viser en vel utviklet strandflate på Skuløya nord for Ålesund.
		Kap 15 - s. 489a i 2006-utgaven, s. 505a i 2013-utgaven Skjematisk lengdeprofil som viser de ulike landformene langs en fjord og dal. (Figur modifisert fra J. Gjessing)
		Kap 15 - s. 489b i 2006-utgaven, s. 505b i 2013-utgaven Dannelsen av norske fjorder. (Figur modifisert fra A. Nesje og I.M Whillans)
		Kap 15 - s. 489c i 2006-utgaven, s. 505c i 2013-utgaven Rombeporfyrblokk funnet nær Hamburg. Blokken ble fraktet med innlandsisen fra Oslofjord-området til Tyskland under nest siste istid. (Foto: J. Ehlers)
		Kap 15 - s. 490a i 2006-utgaven, s. 506a i 2013-utgaven Bildet som er tatt fra Eriksbueggi mot øst, illustrerer hvor flat Hardangervidda er. (Foto: T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 490b i 2006-utgaven, s. 506b i 2013-utgaven Kartet viser minimum utbredelse av områder hvor innlandsisen var frosset fast til underlaget under siste istids maksimum og i avsmeltingstiden. (Figur modifisert fra J. Kleman m.fl.)
		Kap 15 - s. 490c i 2006-utgaven, s. 506c i 2013-utgaven Dette satelittbildet (Landsat) viser drumliner og flutings på Finnmarksvidda.(Foto: B. Johansen)
		Kap 15 - s. 491 i 2006-utgaven, s. 507 i 2013-utgave Litt om breer
		Kap 15 - s. 491a i 2006-utgaven, s. 507a i 2013-utgave Litt om breer
		Kap 15 - s. 491b i 2006-utgaven, s. 507b i 2013-utgave Litt om breer
		Kap 15 - s. 491c i 2006-utgaven, s. 507c i 2013-utgave Litt om breer
		Kap 15 - s. 492a i 2006-utgaven, s. 508a i 2013-utgaven Tykkelsen av seinpliocene og pleistocene sedimenter lang den norske kontinentranden. (Figur modifisert fra F. Riis)
		Kap 15 - s. 492b i 2006-utgaven, s. 508b i 2013-utgaven Avtegning av seismisk snitt over Bjørnøyvifta langs breddegraden 72 grader 30 minutter nord. (Etter T.O. Vorren m.fl.)
		Kap 15 - s. 493a i 2006-utgaven, s. 509a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av et mulig elvedreneringsmønster i Barentshavet. Rekronstruksjonen er baser på relieffet som finnes under de glasiale sedimenter. (Etter T.O. Vorren m.fl)
		Kap 15 - s. 493b i 2006-utgaven, s. 509b i 2013-utgaven Tett i tett med isfjellpløyespor i Barentshavet, omkrimg 72^o30' N og 23^o27' Ø. (Figur fra B. Rafaelsen m.fl.)
		Kap 15 - s. 493c i 2006-utgaven, s. 509c i 2013-utgaven Blokkdiagram som illustrerer de viktigste formene og sedimentakkumulasjonene på den norske kontinentalsokkel. (Etter T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 494a i 2006-utgaven, s. 510a i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser utbygging og sedimentasjon på eggakanten. (Etter J.S. Laberg og T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 494b i 2006-utgaven, s. 510b i 2013-utgaven Seismiske tverrsnitt av slamstrømmer på Bjørnøyvifta. (Etter J.S. Laberg og T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 494c i 2006-utgaven, s. 510c i 2013-utgaven Prinsippskisse som viser dannelsesmåter for usorterte sedimenter, såkalte diamiktoner, på kontinentalhyller. (Etter T.O. Vorren m.fl.)
		Kap 15 - s. 495 i 2006-utgaven, s. 511 i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 495a i 2006-utgaven, s. 511a i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 495c i 2006-utgaven, s. 511c i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 495d i 2006-utgaven, s. 511d i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 495e i 2006-utgaven, s. 511e i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 495f i 2006-utgaven, s. 511f i 2013-utgaven Multistråleekkoloddata fra Norskerenna. Dataene viser flere typer parallelle rygger som gjenspeiler breens bevegelsesretning. (Figurer modifisert fra O. Longva og T. Thorsnes)
		Kap 15 - s. 496 i 2006-utgaven, s. 512 i 2013-utgaven Kartet viser maksimum utbredelse av innlandsisene i Norge og på kontinentalsokkelen under siste istid. (Etter E. Ottesen m. fl)
		Kap 15 - s. 496 (kun i 2013-utgaven) Utbredelsen av innlandsisene under maksimum av siste istid for om lag 20 000 år siden. I tilgrensende havområder var det mye drivis, ofte hadde den større utbredelse enn vist her. (Illustrasjon: M. Jakobsen)
		Kap 15 - s. 497 i 2006-utgaven, s. 513 i 2013-utgaven Isbre og elvedelta fra en av fjordene på Spitsbergen. (Foto: A. Nøttvedt)
		Kap 15 - s. 498 i 2006-utgaven, s. 514 i 2013-utgaven Utgravingen ved Fjøsanger. Hullet er fylt med vann,men fjellet i bunnen sees så vidt til høyre på bildet. Bildet er tatt mot sør. (Foto J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 499 i 2006-utgaven, s. 515 i 2013-utgaven Et diagram som viser noen utvalgte fossiler i mellomistidslagene ved Fjøsanger. (Figur modifisert fra J. Mangerud m.fl)
		Kap 15 - s. 500a i 2006-utgaven, s. 516a i 2013-utgaven Skjematisk tverrsnitt av Jæren ved Varhaug, med sjøen til høyre og Høgjæren til venstre. (Figur modifisert fra H.P. Sejrup m.fl.)
		Kap 15 - s. 500b i 2006-utgaven, s. 516b i 2013-utgaven Et utgraving ved Sađgejohke på Finnmarksvidda. (Foto: L. Olsen)
		Kap 15 - s. 501a i 2006-utgaven, s. 517a i 2013-utgaven Et snitt ved Kongsfjordhallet. Over mennene er det blågrå morene. Det brune laget rett over dette (ca. en meter over hodene deres) er Cyrtodaria-laget, som er om lag en million år gammelt. (Foto: S. Funder)
		Kap 15 - s. 501b i 2006-utgaven, s. 517b i 2013-utgaven Cyrtodaria angusta i dette laget, med fyrstikk som målestokk. (Foto: S. Funder)
		Kap 15 - s. 501c i 2006-utgaven, s. 517c i 2013-utgaven To blåskjell (Mytilus edulis) fra Kapp Ekholm; det øverste er 10 000 år og det nederste 125 000 år gammelt. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 502a i 2006-utgaven, s. 518a i 2013-utgaven Karbon-14-år er ikke alltid kalenderår
		Kap 15 - s. 502b i 2006-utgaven, s. 518b i 2013-utgaven Karbon-14-år er ikke alltid kalenderår
		Kap 15 - s. 503a i 2006-utgaven, s. 519a i 2013-utg Stripekarst fra Pikhaugene i Nordland
		Kap 15 - s. 503b i 2006-utgaven, s. 519b i 2013-utgaven Typisk dryppsteinsgalleri fra en hule i Nordland.
		Kap 15 - s. 504 i 2006-utgaven, s. 520 i 2013-utgaven Lagfølgen ved Dalseng i Brummunddal. Torva antas å være fra brørupinterstadialen for om lag 100 000 pr siden. Funnet av så gammel og tykk torv er enestående i Norge. (Figur modifisert fra M. Helle m.fl.)
		Kap 15 - s. 505 i 2006-utgaven, s. 521 i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505a i 2006-utgaven, s. 521a i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505b i 2006-utgaven, s. 521b i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505c i 2006-utgaven, s. 521c i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505d i 2006-utgaven, s. 521d i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505e i 2006-utgaven, s. 521e i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505f i 2006-utgaven, s. 521f i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505g i 2006-utgaven, s. 521g i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 505h i 2006-utgaven, s. 521h i 2013-utgaven Rekonstruksjoner av naturforholdene i Norden i siste mellomistid, eem, og gjennom siste istid, weichsel. (Modifisert fra J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 506a i 2006-utgaven, s. 522a i 2013-utgaven Kurver, i faglitteraturen kalt tid-distanse-diagram, som viser hvordan den skandinaviske innlandsisen og Barentshav-Svalbardisdekket varierte gjennom siste istid.
		Kap 15 - s. 506b i 2006-utgaven, s. 522b i 2013-utgaven Finneren av det 13. funn av mamuttann i Norge, traktorfører Oddvar Lunde, overleverer tanna til paleontologene Anatol Heintz (til venstre) og Gunnar Henningsmoen (til høyre). Funnet ble gjort i 1967 i grustaket i bakgrunnen, som ligger i Kvam i Gudbranddalen. (Foto: K. Henningsmoen)
		Kap 15 - s. 506c i 2006-utgaven, s. 522c i 2013-utgaven Lengdeprofil av Gudbrandsdalen. Med rødt vises hvor høyt den har vært fylt med sandurer under gudbrandsdalinterstadialen. (Figur modifisert fra O.F. Bergersen og K. Garnes)
		Kap 15 - s. 507a i 2006-utgaven, s. 523a i 2013-utgaven Foto av "mammutgruva" ved Haugalia, Kvam i Gudbrandsdalen. Det er tykke lag av sand og grus avsatt i en sandur under gudbrandsdalinterstadialen, tidlig i siste istid. På toppen er det morene. (Foto: K. Garnes)
		Kap 15 - s. 507b i 2006-utgaven, s. 523b i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen)
		Kap 15 - s. 507b1 i 2006-utgaven, s. 523b1 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen)
		Kap 15 - s. 507b2 i 2006-utgaven, s. 523b2 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen)
		Kap 15 - s. 507b3 i 2006-utgaven, s. 523b3 i 2013-utgaven Skjematisk snitt gjennom Skjonghelleren på Valderøya, Sunnmøre. (Modifisert fra J. Mangerud og E. Larsen)
		Kap 15 - s. 508a i 2006-utgaven, s. 524a i 2013-utgaven Foto av 38 000 - 35 000 år gamle beinrester funnet i Skjonghelleren. Fra venstre mot høyre ligger tåledd av isbjørn, bein fra framfoten av polarrev, underkjeve av ringsel eller grønlandssel og "ønskebein" av polarlomvi (Foto: A.K. Hufthammer)
		Kap 15 - s. 508b i 2006-utgaven, s. 524b i 2013-utgaven Laminert leire nær munningen i Skjonghelleren. Leiren er avsatt i et vann som ble demt av breen foran huleåpningen. Over hodet på mannen ser vi en svær blokk som er falt fra taket, og som noen har malt navnet sitt på. (Foto: R. Peersen)
		Kap 15 - s. 509a i 2006-utgaven, s. 525a i 2013-utgaven Sammenstilling av lagfølgene ved Kapp Ekholm. det er fire sekvenser som her starter med en morene, og hvor det over er sedimenter, avsatt på stadig grunnere vann.
		Kap 15 - s. 509b i 2006-utgaven, s. 525b i 2013-utgaven Fotoet viser et vel 20 meter høyt snitt med den yngste sekvensen. Like over stranda er morene fra siste istid, ca. to meter tykk. I høyre del av bildet sees over denne lyse horisontale lag med silt, avsatt på dypt vann. Sand- og gruslagene som skråner mot venstere, er avsatt på grunt vann av strøm og bølger som gikk innover fjorden. Disse lagene er fra holocen og viser den siste landhevningen. (Foto: J. Mangerud.
		Kap 15 - s. 510 i 2006-utgaven, s. 526 i 2013-utgaven Kartet til venstre viser isskillet og antatte brebevegelsesretninger under en tidlig fase av oppbyggingen av innlandsisen. Til høyre er situasjonen under siste istids maksimum. Isskillet lå da betydelig øst og sør for hovedvannskillet.
		Kap 15 - s. 511 i 2006-utgaven, s. 527 i 2013-utgaven Fotoet viser to sett med skuringsstriper i en relativt bløt fyllittbergart i indre Sogn. Den eldste skuringen (E) ligger i le for den yngste (Y). Retningen på den eldste kan vi bestemme ved at det er dannet små haler i le av kvartslinser i bergarten. (Foto: T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 512a i 2006-utgaven, s. 528a i 2013-utgaven Disse taggete toppene, Røyken, på Nordspissen av Andøya (A) har neppe vært dekket av isen under siste istids maksimum. I fjellsidene ved Bleik (B) litt lenger sør på Andøya ser vi hvordan forvitringsmateriale har samlet seg mellom pragende forvitrete fjellknatter.
		Kap 15 - s. 512b i 2006-utgaven, s. 528b i 2013-utgaven Disse taggete toppene, Røyken, på Nordspissen av Andøya (A) har neppe vært dekket av isen under siste istids maksimum. I fjellsidene ved Bleik (B) litt lenger sør på Andøya ser vi hvordan forvitringsmateriale har samlet seg mellom pragende forvitrete fjellknatter.
		Kap 15 - s. 512c i 2006-utgaven, s. 528c i 2013-utgaven Blokkhav i gneis ved Vardafjellet (1163 moh) sør for Haugsvik, Voss i Hordaland fyle. Den forvitrete, lyse gangen viser at steinene i blokkmarken har bevegd seg ytterst lite horisontalt. Gangen er dannet ved postglasial frostprengning. (Foto: A. Nesje)
		Kap 15 - s. 512d i 2006-utgaven, s. 528d i 2013-utgaven Profil innover Nordfjord, som viser høyden på fjelltopper med blokkhav og fjelltopper med isskuring. (Figur modifisert fra Brook m.fl.)
		Kap 15 - s. 513a i 2006-utgaven, s. 529a i 2013-utgaven Jens Esmark
		Kap 15 - s. 513b i 2006-utgaven, s. 529b i 2013-utgaven Esmarkmorenen (Vassryggen), mellom vannet og de grønne jordene i forgrunnen.
		Kap 15 - s. 514 i 2006-utgaven, s. 530 i 2013-utgaven Kart over isavsmeltingen i Skandinavia. Tallene angir alder i tusen kalenderår for randen av innlandsisen. Linjen makert med "12,5-11,6" markerer yttergrensen for innnlandsisen under den yngre dryasstadialen. (Figur modifisert fra J. Kleman og A. Strømberg)
		Kap 15 - s. 515 i 2006-utgaven, s. 531 i 2013-utgaven Kart over israndtrinn rundt Oslofjorden. (Figur fra R. Sørensen)
		Kap 15 - s. 516 i 2006-utgaven, s. 532 i 2013-utgaven Tid-distanse-diagram, som viser brefrontens bevegelser ved slutten av siste istid.
		Kap 15 - s. 518a i 2006-utgaven, s. 534a i 2013-utgaven Veddeaske i kjerne fra Lerstadvatn på Sunnmøre. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 518b i 2006-utgaven, s. 534b i 2013-utgaven Kart som viser hvordan Veddeasken fra vulkanutbruddet på Island for 12 000 år siden spredte seg. De svarte firkantene markerer steder hvor man har funnet Veddeasken på land eller i iskjerner. I kjerner fra habunnen finnes det over store områder.
		Kap 15 - s. 519a i 2006-utgaven, s. 535a i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. Breen har avsatt morene og grus (1) som blir overkjørt ved breframrykket og avsatt i moreneryggen. Leire og silt svever videre utoer i sjøen før det synker til bunns og danner store leirsletter flere kilometer utover. Isjell slipper sand og stein ned på bunnen. (Figur modifisert fra I.L Lønne m.fl.)
		Kap 15 - s. 519b i 2006-utgaven, s. 535b i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. Breframrykket har stoppet. Israndryggen bygger seg opp til havnivå og danner et delta med skrålag og topplag. Breen er nå sperret inne av sin egen avsetning (3), så den kan ikke lenger kalve. De grønne lagene (2) er dannet på lignende måte, men før avsetningen nådde opp til havoverflaten, sli at det ennå var kalving. (Figur modifisert fra I.L Lønne m.fl.)
		Kap 15 - s. 519c i 2006-utgaven, s. 535c i 2013-utgaven Dannelsen av monaryggen ved Mysen, som i prinsippet er lik en rekke andre israndavsetninger i Norge. Dett er Monaryggen slik den ser ut i dag (forstørret i forhold til figurene over). Etter at enhet 3 var avsatt, smeltet brefronten tilbake, og leire (4) ble avsatt på flankene. Under landhevingen ble store mengder grus og sand vasket av bølene og avsatt på ny, som en drapering over den gamle israndavsetningen (5). (Figur modifisert fra I.L Lønne m.fl.)
		Kap 15 - s. 520a i 2006-utgaven, s. 536a i 2013-utgaven Elveløp i fjellsiden. De svakt hellende linjene viser det som en gang var elvebreddene mellom dalsiden og breen. Fotoet er tatt mot Slådalsveien i fjellet sør for Lesja. (Foto: I. Aarseth)
		Kap 15 - s. 520b i 2006-utgaven, s. 536b i 2013-utgaven Innlandsisen smeltet vertikalt ned i de indre dalførene. (Figur modifisert fra S. Skjeseth m.fl.)
		Kap 15 - s. 520c i 2006-utgaven, s. 536c i 2013-utgaven Prinsippskisse av innlandsisen, fra Oslofjorden i sør over vannskillet til Sør-Trøndelag i nord. (Figur modifisert fra J.L. Sollid og K.J. Kristiansen)
		Kap 15 - s. 521a i 2006-utgaven, s. 537a i 2013-utgaven Blokkdiagrammer som viser dannelsen av løsmasser nedenfor Seljordsvatnet i Telemark, men som også illustrerer forholdene i mange andre daler. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.)
		Kap 15 - s. 521aa i 2006-utgaven, s. 537aa i 2013-utgaven Breen ar smeltet og kalvet tilbake til Oslofjorden. I dag er det om lag 60 kilometer ut dalen til fjorden, men havet stod den gang 134 meter øyere ved Seljord, så sjøen fulgte iskanten innover. Kalvingen stopper fordi dalen blir grunnere og smalere. Ovenfor breen sees en grusavsetning (oransje) som ble avsatt langs iskanten da den lå høyere. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.)
		Kap 15 - s. 521ab i 2006-utgaven, s. 537ab i 2013-utgaven Svære breelver, som vesentlig kommer fra fra under isen, avsetter et delta av sand og grus, hvor blokker med bre-is begraves. Silt og leire føres ut og avsettes på fjordbunnen (blå). Breen stopper lenge nok til at deltaet bygges opp mot havoverflaten. Denne israndavsetning er trolig 11 000 pr gammel. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.)
		Kap 15 - s. 521ac i 2006-utgaven, s. 537ac i 2013-utgaven Breen har smeltet tilbake og dannet to mindre israndavsetninger (oransje), som nå er odder i Seljordsvatnet. På grunn av det lavere havnivået har Bøelva begynt å grave i isranddeltaet. Langs elva dannes lavere terrasser, og sand føres utover og avsettes over leiren i dalbunnen. På Herremoen er flere av breelveløpene bevart, men den begravde isen har smeltet og gitt "dødisgroper". (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.)
		Kap 15 - s. 521ad i 2006-utgaven, s. 537ad i 2013-utgaven Landskapet i dag. Herremoen er en tørr furrumo, slik gravsetninger blir på Øslandet. Bøelva har avsatt sand over leiren langs midten av dalen. Sideelver har også avsatt vifter i Seljordsvatnet og langs dalen. (Figur modifisert fra I.J. Jansen, 1980.)
		Kap 15 - s. 521b i 2006-utgaven, s. 537b i 2013-utgaven Endemorenene avsatt av en liten botnbre i yngre dryas. Morenen ligger som en hestesko ut fra botnen under den mørke fjell-eggen. Breelva rant forbi der husene står og ut i Kråkenesvatnet, like sør for Stad. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 521c i 2006-utgaven, s. 537c i 2013-utgaven Foto mot nord som viser en esker nordvest for Haugtjørninn-passet ved Vårstigen på Dovre. Vesle Elgsjøtangen (1450 meter over havet) til høyre i bakgrunnen. (Foto: J. Tolgensbakk)
		Kap 15 - s. 522a i 2006-utgaven, s. 538a i 2013-utgaven Utbredelsen av restene av innlandsisen og overflømt område da tappingen av Glåmsjøen skjedde.
		Kap 15 - s. 522b i 2006-utgaven, s. 538b i 2013-utgaven Jutulhugget i Hedmark sett på langs fra Tylldalen (Rendalen) vestlig retning mot Tylldalen (Rendalen) og elva Glåma. Under "katastrofetappingen" av den store bredemte sjøen i øver del av Glåmas dalføre ved slutten av siste istid, skar smeltevannet seg dypt ned i åsryggen og fortsatte i retning mot oss på bildet. (Foto: O.T. Ljøstad)
		Kap 15 - s. 522c i 2006-utgaven, s. 538c i 2013-utgaven Pløyespor (mørke partier) etter isfjell på leirslettene ved Vormsund.
		Kap 15 - s. 523a i 2006-utgaven, s. 539a i 2013-utgaven Foto av et grustak som er typisk for hundrevis av steder langs Norges kyst. Det viser skrålag som breelva bygde utover i sjøen. Dette fotoet er fra Sjøholt på Sunnmøre og viser et havnivå ca 60. meter høyere enn i dag, men slike deltaer finnes i høyder fra dagens havninvå ytterst på kysten til mer enn 200 meter over havet. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 523b i 2006-utgaven, s. 539b i 2013-utgaven Typisk bunnmorene, altså morene avsatt under isen. Blokker, stein, sand og leir er blandet sammen. Fra Danmarksplass i Bergen. I nedre del har denne morenen skjellframenter, fordi breen som avsatte morenen i yngre dryasstadialen rykket fram over gammel havbunn. (Foto: J. Mangerud)
		Kap 15 - s. 524a i 2006-utgaven, s. 540a i 2013-utgaven Yttergrensen for innlandsisen i yngre dryas, for 11 800 år siden.(Figur modifisert fra H. Fossen)
		Kap 15 - s. 524a i 2006-utgaven, s. 540a i 2013-utgaven Yttergrensen for innlandsisen i yngre dryas, for 11 800 år siden.(Figur modifisert fra H. Fossen)
		Kap 15 - s. 524b i 2006-utgaven, s. 540b i 2013-utgaven Sidemorener på Fruo og Hadlet i Veigdalen på Hardangervidda. Disse morenene ble dannet under det preboreale breframstøtet inntegnet på kartet over. (Foto: T.O.Vorren)
		Kap 15 - s. 526a i 2006-utgaven, s. 542a i 2013-utgaven Hoklingentrinnet ved Straumen i Inderøy, sett mot Sørvest. Moreneryggen avsnører nesten fjordarmen Børgin (forgrunnen) fra resten av Trondheimsfjorden. Det var her Vinje diktet om fagre fjord og bygder. (Foto: H. Sveian)
		Kap 15 - s. 526b i 2006-utgaven, s. 542b i 2013-utgaven Kart over Trøndelag som viser de ulike brerandtrinnene. Landområder som stod under havet ved isavsmeltingen, er vist med lys blå fart. (Modifisert fra B.G. Andersen)
		Kap 15 - s. 527 i 2006-utgaven, s. 543 i 2013-utgaven Brerandtrinn i området mellom Andøya og Lyngen (Etter T.O. Vorren og L. Plassen)
		Kap 15 - s. 527a i 2006-utgaven, s. 543a i 2013-utgaven Brerandtrinn i området mellom Andøya og Lyngen (Etter T.O. Vorren og L. Plassen)
		Kap 15 - s. 527b i 2006-utgaven, s. 543b i 2013-utgaven Tid-distanse-diagram fra Vesterålen og Sør-Troms. (Etter T.O. Vorren og L. Plassen)
		Kap 15 - s. 528a i 2006-utgaven, s. 544a i 2013-utgaven Snitt gjennom israndeltaet fra yngre dryas i Ullsfjorden, Troms. Brefronten lå til venstre, og breelver strømmet ut mot høyre og avsatte sedimenter som et delta i Ullsfjorden, hvor strandsonen den gang lå om lag 65 neter iver dagebs gavbuvp, Det vil si i nivå med toppen av deltaet. (Foto: G. Corner)
		Kap 15 - s. 528b i 2006-utgaven, s. 544b i 2013-utgaven Gjennomsnittlig sommertemperatur på Andøya, fra maksimum av siste istid og fram til holocen. (Figur modifisert fra T. Alm)
		Kap 15 - s. 529a i 2006-utgaven, s. 545a i 2013-utgaven Kartet viser brerandtrinn i Finnmark. (Figur modifisert fra J.L. Sollid m.fl.)
		Kap 15 - s. 529b i 2006-utgaven, s. 545b i 2013-utgaven Endemorene fra yngre dryas, som krysser Kåfjord nær Alta. Breutløperen lå til høyre. (Foto T.O. Vorren)
		Kap 15 - s. 530a i 2006-utgaven, s. 546a i 2013-utgaven Sand og grus er en av de viktigste mineralske råstoffer produsert på land i Norge
		Kap 15 - s. 530b i 2006-utgaven, s. 546b i 2013-utgaven Sand, grus og pukk i bruk som byggeråstoffer.
		Kap 15 - s. 531a i 2006-utgaven, s. 547a i 2013-utgaven Sand og grus i Osloregionen.
		Kap 15 - s. 531a2 i 2006-utgaven, s. 547a2 i 2013-utgaven Grustak til Frefsrud AS avdeling Jessheim med uttak i sandur øst for E6 mot nord. (Foto: P.-R. Neeb)
		Kap 15 - s. 531b i 2006-utgaven, s. 547b i 2013-utgaven Løsmassene på Romerike for ca 9500 ¹⁴C-år siden med israndavsetninger ved Hauerseter. (Figur modifisert fra B.G. Andersen)
		Kap 15 - s. 531c i 2006-utgaven, s. 547c i 2013-utgaven Beregnet totalvolum og utnyttbar volum for hver av de ti største sand- og grusforekomstene.

Les mer

Side 5 av 13