Norsk Geologisk Forening

IESO2020 avlyst.

Internation Earth Science Olympiad 2020 (IESO) er dessverre avlyst.

Årets internasjonale vertskap i Russland har sett seg nødt til å avlyse gjennomføringen av den internasjonale finalen i GeofagOL pga Covid-19.
Grunnet spredningen rundt viruset er det derfor tryggest og ikke gjennomføre finalen i år.

Les mer

Landet blir til - kap. 2

Illustrasjoner kap. 2.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 02 - s. 24 Formen på kystlinjene på begge sidene av Atlanterhavet og de geologiske strukturene i Afrika, Sør-Amerika, Europa og Nord-Amerika tyder på at kontinentene en gang han sammen som et kjempekontinent. (Figur modifisert fra A. Marshak)
		Kap. 02 - s.25 Utsnitt av jordas indre med viktige grenseflater og fordeling av tetthet (d) og temperatur. Moho er en flate der tettheten øker raskt fra jordskorpe til mantel. Jordskorpa er tykkest under fjelkjeder på kontinentene fordi bergartene her er lettere enn under dyphavene, der bergartene er tunge.
		Kap. 02 - s. 25 Jordas indre skallformete oppbygning og hovedstrukturer. Manteldiapirer er opp-strømning av smeltet stein fra mantelen som ender i en varmeflekk på jordoverflaten. Kalde plater av litosfære som synker under lettere plater, kan gå helt ned til bunnen av mantelen før de går i oppløsning.
		Kap. 02 - s. 26 En kikk ned i jordas indre. Den midt-atlantiske ryggen med sine langsgående spalter og kløfter går tvers gjennom Island fra sør mot nord. På Thingvellir på Sør-Island, der det gamle islandske Alltinget lå, utvider jordskorpa seg stadig langs dype kløfter som skjærer gjennom terrenget.I Thingvallavatnet i bakgrunnen er det aktive vulkaner. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 02 - s. 26 De magnetiske anomalistripene avspeiler orienteringen av jordas magnetiske kraftfelt når bergartene størkner langs midthavsryggene. De grå stripene viser normal orientering og de hvite stripene revers orientering.
		Kap. 02 - s. 26
		Kap. 02 - s. 27 Platetektoniske hovedtrekk.Ny havbunnsskorpe dannes langs midthavsrygger, mens gammel og tung skorpe synker ned under lettere skorpe i synkesoner der fjellkjeder dannes. Havbunnssedimenter går ned i dypet sammen med havbunnsplaten eller skrapes av i oppstuvnings-soner. Jordskorpespenninger utløser jordskjelv langs plategrensene.
		Kap. 02 - s. 27 Dagens litosfæreplater.Platenegår fra hverandre langs spredningsgrensen der ny havbunnsskorpe blir dannet, og går mot hverandre langs kollisjonsgrenser der fjellkjeder formes. Transform-forkastninger er tverrbrudd langs spredningsgrensene der midthavs-ryggene tilsynelatende er stykket opp og forskjøvet til sidene.
		Kap. 02 - s. 28 Jorda som magnet. I vår tid med normal polarisering peker magnetisk dipolmot sør, mens den i perioder med revers polarisering peker mot nord (nederst til venstre). Basalter med kjent alder har bevart avtrykk av magnetiske dipoler fra tidsrom (med navn) med normal og revers polaritet (til venstre i midten). En magnetisk tidsskala (til høyre) nyttes for å bestemme alderen på tilsvarende magnetiske anomalier i havbunnsskorpa (øverst til venstre). (Figur modifisert fra S. Marshak)
		Kap. 02 - s. 28 Jorda som magnet. I vår tid med normal polarisering peker magnetisk dipolmot sør, mens den i perioder med revers polarisering peker mot nord (nederst til venstre). (Figur modifisert fra S. Marshak)
		Kap. 02 - s. 28 Magnetisering av lavastein. Når temperaturen i en lavastein synker under omkring 450 °C, blir dipolene i alle magnetiserte mineraler orientert parallelt med jordas magnetiske dipol. Det bevares et indre avtrykk av polaritet, retning og vinkel i forhold til jordoverflaten av de magnetiske kraftlinjene på stedet der lavaen ble dannet. (Figur modifisert fra P.J. Wyllie)
		Kap. 02 - s. 28 Jorda som magnet. I vår tid med normal polarisering peker magnetisk dipolmot sør, mens den i perioder med revers polarisering peker mot nord (nederst til venstre). Basalter med kjent alder har bevart avtrykk av magnetiske dipoler fra tidsrom (med navn) med normal og revers polaritet (til venstre i midten). En magnetisk tidsskala (til høyre) nyttes for å bestemme alderen på tilsvarende magnetiske anomalier i havbunnsskorpa (øverst til venstre). (Figur modifisert fra S. Marshak)
		Kap. 02 - s. 29 Det platetektoniske kretsløpet fra oppbrytningen av et gammelt kontinent til dannelse av et nytt kontinent.
		Kap. 02 - s. 30 I fjellet Bitihorn i utkanten av Jotunheimen i Valdres ligger pre-kambrisk gabbro skjøvet over yngre prekambriske sandsteiner som danner berggrunnen i fjellryggen i forgrunnen. Overskyvingen skjedde da to jordplater kolliderte under den kaledonske fjellkjeden i slutten avsilur for om lag 415 millioner årsiden. (Foto:I.Bryhni)
		Kap. 02 - s. 32 To krystaller av kvarts (bergkrystall), overstrødd med anatas-krystaller. Hardangervidda. (Naturhistorisk museums samlinger, foto: P. Aas)
		Kap. 02 - s. 33 Klassifikasjon av dypbergarter. (Modifisert etter Streckeiesen)
		Kap. 02 - s. 34 (Foto 1 og 2: I. Bryhni. Foto 3: B.T. Larsen)
		Kap. 02 - s. 35 Størkningsbergarter som dypbergarter, gangbergarter og dagbergarter.
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 36 Forkastninger er bruddflater i juordskorpa der det har skjedd forskyvninger. På grunnlag av den relative bevegelsen mellom jordskorpeblokkene har forkastnigner fått ulike betegnelser, som vist i a) g).
		Kap. 02 - s. 37 A. Antiklinaler er folder som bøyer lagene oppover, synklinaler bøyer lagene nedover. B. En foldet lagrekke viser et karakteristisk mønster i det geologiske kartet. Lagenes orientering blir fremstilt med symboler for "strøk og fall" og retningen av foldeaksene.
		Kap. 02 - s. 38 Dekker og skyveflak i en fjellkjede. Utenfor fjellkjeden ligger en sedimentær lagrekke uforstyrret på sitt opprinnelige underlag. Innover mot fjellkjeden er lagene foldet og skjøvet sammen i skyveflak og dekker. Jo lenger inn i fjellkjeden, jo lenger har dekkebergartene blitt skjøvet.
		Kap. 02 - s. 39 På tur opp Besseggen i Jotunheimen, Gjende til venstre og Bessvatnet til høyre. Gjende er gravd ut avis breer langs en forkastningssone med løs berggrunn. Gabbroen i Besseggen er gjennomsatt av bånd av den harde knusingsbergarten mylonitt, som har forsterket fjellryggen mot å bli slitt helt ned ved breerosjonen som ellers preger landformene i Jotunheimen.Forkastningssonen langs Gjende deler berggrunnen i Jotunheimen i to ulike provinser, en sørlig med vesentlig "friske" magmatiske dypbergarter som gabbro og granitt og en nordlig med eldre omdannede dypbergarter kalt for "pyroksengranulitt" eller "pyroksengneis". Den fortsetter i rett linje sørvestover forbi Tyin og lar seg også spore helt ned til Aurlandsfjorden og Nærøyfjorden i Sogn – et bindeleddmellom majestetiske naturområder, men også et viktig element i landets geologi. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 02 - s. 39 Det lille bildet viser hvordan mylonitten ser ut på nært hold. Båndet med tynne mørke og lyse lag skyldes lokal intens skjærbevegelse og rekrystallisasjon under plastiske forhold til en meget finkornet, ekstremt deformert bergart. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 02 - s. 41 Rennende surt vann har skapt dype furer, karrenfelder, i marmor ved at karbonatmineralene i bergarten har gått i oppløsning. Fræna, Møre og Romsdal. (Foto:I.Bryhni)
		Kap. 02 - s. 45 Hovedtyper av sedimentasjonsbassenger slik de dannes i en platetektonisk sammenheng.
		Kap. 02 - s. 48 Sandsteinen her oppstod som sanddyner i et grunnhav i tidlig kritt på Spitsbergen. Geologen fører observasjoner av tykkelse, kornstørrelse og sedimentære strukturer inn på en logg. Kompasset brukes til å måle orientering og retninger i sandsteinslagene og geologhammeren til å slå av prøver. (Foto:E.Tallaksen)
		Kap. 02 - s. 49 Klassifikasjon av sedimenter og sedimentære bergarter etter kornstørrelse. (Figur fra S. Gjelle og E. Sigmond)
		Kap. 02 - s. 51 Gneis, blek rød, og svart amfibolitt, begge gjennomskåret av granittårer, ble dannet dypt nede jordskorpa i en fjellkjede for omkring 1000 millioner år siden. Grunnfjellet, østsidenav Oslofjorden ved Drøbak. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 02 - s. 53 (kun i 2013-utgaven) Nedslagskatastrofer.
		Kap. 02 - s. 55 Geologisk kart, utsnitt av kartblad Asker, 1814 I, målestokk 1:50 000. (J. Naterstad m.fl., NGU)
		Kap. 02 - s. 56 Relativ alder i en lagrekke. a) En lagrekke avsettes, blant annet som deltasand og leirslam i havet, b) lagrekken er foldet og erodert, daler og fjellrygger avspeiler ulik hardhet på lagene, c) fjellene er slitt ned til et peneplan ,som havet har trengt inn over, og i d) blir en ny lagrekke avsatt.
		Kap. 02 - s. 56 Stratigrafisk inndeling.
		Kap. 02 - s. 57 Relativ alder i en del av jordskorpa. Aldersrekkefølgen vises ved kontaktforholdene mellom bergarter, avsetninger, strukturer og landformer: Yngre lag er avsatt over eldre lag, folder er dannet etter at lagene er avsatt, yngre intrusive bergarter skjærer gjennom eldre bergarter, erosjonsflater kutter ned i underliggende lag, og lignende.F inn rekkefølgen av den geologiske utviklingen!
		Kap. 02 - s. 58 Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858), Grunnleggeren av geologifaget i Norge.
		Kap. 02 - s. 58 Theodor Kjerulf (1825-1888)
		Kap. 02 - s. 59 Inndeling av lagrekker i to typer sekvenser, mellom to erosjonsflater dannet ved fall i havnivå, og mellom to flater dannet da havet gikk lengst inn mot land. Flater med samme alder skjærer gjennom grensene for de ulike sedimentære lagene. En viktig oppgave er å sammenstille, korrelere, lagrekkene i brønnene som er boret gjennom lagrekken.
		Kap. 02 - s. 60 Jordas tidsrom.Tallene viser alder i millioner år før nåtid, lengden av de enkelte tidsrom er proporsjonal med utstrekningen i tid. Søylen til venstre viser jordas hovedinndeling, søyle nummer to jordas oldtid (paleozoikum), nummer tre jordas mellomtid (mesozoikum) og søylen lengst til høyre jordas nytid (kenozoikum). Det foregår en viktig diskusjon om avgrensningen av kvartær og tertiær, paleogen og neogen. Kvartær er tradisjonelt satt mellom 1,8 millioner år og 10000 år (11 500 kalenderår) før nåtid. Nå vil imidlertid mange la kvartærtiden ta til for 2,6 millioner år siden og la den vare helt fram til i dag. (Figur modifisert fra F.Gradstein m.fl.)
		Kap. 02 - s. 61 Permafrost er utbredt på Svalbard ned til havets nivå. De ringformete opphopningene av stein på Vardeborgsletta på sørsiden av ytre del av Isfjorden på Spitsbergen dannes ved at stein presses opp og sorteres fra permafrosten i undergrunnen. Steinene som opprinnelig er strandgrus, er rene og lyse fordi de har ligget nede i bakken. (Foto:O.Salvigsen)
		Kap. 02 - s 62 (s. 20 i 2013-utgaven) Solstrålingen og varmestrømmen fra jordas indre gir energi til henholdsvis de ytre og de indre geologiske prosessene på jorda. Bildet viser et vulkanutbrudd på Island. (Foto:T.Andersen, datagrafikk:M.C.Bjørndal)

Les mer

Landet blir til - kap. 1

Illustrasjoner kap. 1.

Bildene er nedlastbare i galleriet nederst.

		Kap 01
		Kap. 01 - s.13 Storeggaskredet. Skredmateriale (vist i grått og blått sentralt i bildet) ble fraktet flere hundre kilometer nedover kontinentalskråningen og ut på dyphavet. Fastlands-Norge ses (i rødt) i bakgrunnen. (Illustrasjon:Hydro)
		Kap. 01 - s. 15 For mange mennesker representerer naturens mangfold av mineraler – med til sammen over 4000 forskjellige arter – i ulike farger og former, selve inngangsporten til interessen for geologi. Bildet viser skolesitt, et zeolittmineral, fra Sulitjelma. (Foto: P. Aas)
		Kap. 01 - s. 15a Faksimile av Michel Pedersøn Escholts 'Geologia Norvegica', Christiania 1657
		Kap. 01 - s. 18 ( s. 19 i 2006) Fossiler er forsteinede rester av tidlige tiders dyr og planter. Fossilenes betydning for forståelsen av den geologiske, såvel som den biologiske utviklingshistorien, ble først for alvor forstått utover i det 17.århundre. Bildene her viser en av de første dokumenterte fossiler i Norge. Tegning av presten Hans Strøm.
		Kap. 01 - s. 19 (Kun i 2013-utgaven) Helleren i Jøssingfjorden. Her ligger bebyggelsen under den overhengende berghammeren. (Foto: J. Dolven)

Les mer

Illustrasjoner Landet blir til - Norges geologi

Landet blir til - Norges geologi ble utgitt av Norsk Geologisk Forening første gang i 2006, med andre opplag 2007. ISBN 978-82-92344-31-6.
Det ble gitt ut en 2. utgave i 2013, med en god del oppdateringer og et helt nytt kapittel. ISBN 978-82-92-39483-0.

Rettighetshaver: © Norsk Geologisk Forening (NGF) og de enkelte forfatterne, illustratørene og fotografene.
Redaktører 2006: Ivar B. Ramberg, Inge Bryhni og Arvid Nøttvedt
Redaksjonsstab 2006: Kristin Rangnes og Kristen Mørk
Redaktører 2013: Ivar B. Ramberg, Inge Bryhni, Arvid Nøttvedt og Kristin Rangnes
Styringskomité: Inger Strass, Gunn Mangerud, Anthony Spencer, Leif Lømo
Grafisk utforming: Bjørg Inger Svendgård (NGU)
Ombrekking: Bjørg Inger Svendgård (NGU), Lara Rolseth (plenti design) og Unni Fjærestad (PDC Tangen)
Trykk: PDC Tangen AS

Boken som nå er utsolgt, ble et praktverk som gir en fantastisk reise igjennom Norges geologiske historie. Hvert kapittel er fylt med illustrasjoner og bilder som beskriver den geologiske reisen.

Vi får ofte henvendelser om bruk av bilder og henvisning til boken.
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverksloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Copyright for tekst og illustrasjoner ligger hos NGF, forfatterne, fotografer og tegnere.

All bruk av tekst, bilder og illustrasjoner må siteres på korrekt måte.

Sitering av boken:
Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes. K. (red), Landet blir til - Norges geologi. 2. utg. Trondheim. Norsk Geologisk Forening. 656 s.

Enkeltkapitler:
Nystuen, J.P. 2013. Jorda skifter ansikt - geologiske prosesser. I: Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes. K. (red), Landet blir til - Norges geologi. 2. utg. Trondheim. Norsk Geologisk Forening. 656 s.

Illustrasjonene her er både fra 2006-utgaven og 2013-utgaven. Dersom en illustrasjon er med i kun en av utgavene, vil det opplyses om dette.

Illustrasjonene kan finnes ved å gå inn på hvert enkelt kapittel nedenfor.

Kapittel 1 - Innledning. Norges geologi fra urtid til nåtid. Ivar B. Ramberg, Inge Bryhni, Arvid Nøttvedt og Kristin Rangnes

Kapittel 2 - Jorda skifter ansikt - Geologiske prosesser. Johan Petter Nystuen

Kapittel 3 - De eldste bergartene dannes. Jordas urtid; 4600-850 millioner år Øystein Nordgulen og Arild Andresen

Kapittel 4 - Urtidskontinentet brytes opp. Seinprekambrium, fra urtid til oldtid; 850-541 millioner år Johan Petter Nystuen

Kapittel 5 - Havet oversvømmer landet. Kambrium, ordovicium og silur - et yrende liv i havet; 541-419 millioner år. Hans Arne Nakrem og David Worsley

Kapittel 6 - En fjellkjede blir til. Oppbygningen av kaledoidene; ca. 500-405 millioner. Haakon Fossen, Rolf-Birger Pedersen, Steffen Bergh og Arild Andresen

Kapittel 7 - Fjellkjede går til grunne. Kaledonidene brytes ned; 405-359 millioner år. Haakon Fossen, Winfried Dallmmann og Torgeir B. Andersen

Kapittel 8 - Vidstrakte sletter, kull og salt. Karbon og perm i nord; 359-252 millioner år. Arvid Nøttvedt ogg David Worsley.

Kapittel 9 . Vulkaner, forkastninger og ørkenklima. Osloriften og Nordsjøen i karbon og perm; 359-252 millioner år. Bjørn T. Larsen, Snorre Olaussen, Bjørn Sundvoll og Michel Heeremans.

Kapittel 10 - Fra ørken til elveslette - fra land til hav. Trias; 252-201 millioner år. Johan Petter Nystuen, Atle Mørk, Reidar Müller og Arvid Nøttvedt.

Kapittel 11 - Norge omkranses av kystsletter og deltaer. Tidlig- og mellomjura; 201-164 millioner år. Erik P. Johannessen og Arvid Nøttvedt

Kapittel 12 - Grunnlaget for Norges oljerikdom. Seinjura, et øyhav vokser fram; 164-154 millioner år. Arvid Nøttvedt og Erik P. Johannessen.

Kapittel 13 - Høyt hav og lave horisonter. Kritt, jordas drivhustid; 145-66 millioner år. Harald Brekke og Snorre Olaussen.

Kapittel 14 - Av hav stiger landet. Paleogen og neogen, kontinentene av i dag formes; 66-2,6 millioner år. Ole J. Martinsen, Arvid Nøttvedt og Rolf-Birger Pedersen.

Kapittel 15 - Istider kommer og går. Pleistocen; 2,6 millioner - 11 700 år. Tore O. Vorren og Jan Mangerud.

Kapittel 16 - Norge av i dag trer fram. De siste 11 700 år - Holocen. Tore O. Vorren, Jan Mangerud, Lars H. Blikra, Atle Nesje og Harald Sveian.

Kapittel 17 - Hva vil fremtiden bringe? Geofarer, klimaendringer, landheving og kontinentforflytning. Ivar B. Ramberg, Eystein Jansen, Odleiv Olesen og Trond H. Torsvik.

Kapittel 18 - Attraksjoner perler skapt gjennom milliarder av år. Halfdan Carstens.

Diverse geologiske kart og Geologisk tidsskala (GTS 2013)

Les mer

Side 7 av 13

		Kap 06 - s. 178-179 i 2006-utgaven, s. 182-183 i 2013-utgaven Lhotse, Nepal (Foto: P. Zycki, CAMC, Polen)
		Kap 06 - s. 182 i 2006-utgaven, s. 184 i 2013-utgaven Slik tenkte Hans Reusch, en av de gamle norske pionergeologene, seg den kaledonske fjellkjededannelsen. Skorpen trykkes sammen ved folding, men de enorme bergflakene eller skyvedekker som vi nå vet ble revet løs, er ikke tatt med hos Reusch.
		Kap 06 - s. 183a i 2006-utgaven, s. 185a i 2013-utgaven Rekonstruksjon av platebevegelsene i forbindelse med lukking av lapetushavet mellom Baltica og Laurentia. (Illustrasjon: H. Fossen og T.H. Torsvik)
		Kap 06 - s. 183b i 2006-utgaven, s. 185b i 2013-utgaven Putelava fra Leka. Putestrukturer dannes når basaltlava strømmer ut i vann. Merk den finkornete randen rundt putene og gassblærene innenfor. (Foto: R.-B. Pedersen)
		Kap 06 - s. 184 i 2006-utgaven, s. 186 i 2013-utgaven Dannelsen av ofiolittkomplekser
		Kap 06 - s. 185a i 2006-utgaven, s. 187a i 2013-utgaven Peridotitt på Leka. Slik ser den jernrike aller nederste delen av havbunnsskorpa ut, etter over 100 millioner år på land – godt rusten og værbitt! (Foto: R.-B. Pedersen)
		Kap 06 - s. 185b i 2006-utgaven, s. 187b i 2013-utgaven Fordelingen av ofiolittkomplekser i de skandinaviske kaledonidene. De viktigste ofolittlokalitetene er navngitt.
		Kap 06 - s. 186 i 2006-utgaven, s. 188 i 2013-utgaven Foto øverst: R.-B. Pedersen. Illustrasjon til høyre: H. Fossen, omarbeidet etter T. Grenne
		Kap 06 - s. 187a i 2006-utgaven, s. 189a i 2013-utgaven Gull finnes også i ofiolittkompleksene våre. Det største funnet er gjort på Bømlo, der det ble tatt ut 137 kg rent gull i perioden 1882–1898. Det er fortsatt gull å finne i det gamle gruveområdet. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 187b i 2006-utgaven, s. 189b i 2013-utgaven Illustrasjon: H. Fossen og R.-B. Pedersen
		Kap 06 - s. 187c i 2006-utgaven, s. 189c i 2013-utgaven Øybuebergarter (kvartsdioritt med granittganger) i Sunnhordlandsbatolitten.(Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 188 i 2006-utgaven, s. 190 i 2013-utgaven De kambrosiluriske bergartene av oseanisk avstamning (øvre allokton) spenner fra sure og forvitringsmotstandige granitter til fyllitter og annet “råtafjell”. Dette gir store kontraster i jordsmonn og vegetasjon. Her fra Huglo, Sunnhordland, der sur ryolitt danner nakne rygger mellom vegetasjonskledd kalkrik fyllitt. (Foto: H. Sunde)
		Kap 06 - s. 189 i 2006-utgaven, s. 191 i 2013-utgaven Granitt er en av våre vanligste bergarter. Den består stort sett av hvit til rødlig feltspat, kvarts og litt glimmer. Mange av granittene i fjellkjeden er dannet i såkalte øybuekomplekser eller batolitter før hovedkollisjonen mellom Norge og Grønland. Trondhjemitt (nederst) ble dannet først, seinere de mer vanlige granittene (øverst). (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 190a i 2006-utgaven, s. 192a i 2013-utgaven Mulig utvikling av den kaledonske fjellkjeden fra tiden like etter at platene startet å bevege seg mot hverandre seint i kambrium og fram til havet lukkes og selve fjellkjeden for alvor reiser seg ved overgangen silur-devon. (Illustrasjon H. Fossen)
		Kap 06 - s. 190b i 2006-utgaven, s. 192b i 2013-utgaven Mulig utvikling av den kaledonske fjellkjeden fra tiden like etter at platene startet å bevege seg mot hverandre seint i kambrium og fram til havet lukkes og selve fjellkjeden for alvor reiser seg ved overgangen silur-devon. (Illustrasjon H. Fossen)
		Kap 06 - s. 191 (kun i 2006-utgaven) Granittene og tilknyttede dypbergarter i Nordland er rester etter øybuer i Iapetushavet. Her ruver Heilhornet nær grensen til Nord- Trøndelag.
		Kap 06 - s. 192 i 2006-utgaven, s. 194 i 2013-utgaven Silurisk kvartsittkonglomerat øverst i den sedimentære lagrekken som ble avsatt diskordant over Gullfjellsofiolitten i Bergensbuene. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 193 i 2006-utgaven, s. 195 i 2013-utgaven Fjellproblemet. (Illustrasjon: H. Fossen, modifisert etter E. Erdtmann, 1896)
		Kap 06 - s. 193 (Kun i 2013-utgaven) Granittene og tilknyttede dypbergarter i Nordland er rester etter øybuer i lapetushavet. Lengst sør på Hlegeland er (denn seinordoviciske) Heilhorngranitten et ruvende landemerke. (Foto: A. Yoshinobu)
		Kap 06 - s. 194 i 2006-utgaven, s. 196 i 2013-utgaven Stratigrafien på Atløy i Sogn og Fjordane (forenklet). Høyvikgruppen tilsvarer sparagmittbergartene lenger øst, eller Särv-bergartene i Sverige. De ble foldet og skråstilt før avsetning av den siluriske Herlandsgruppen, som igjen ble overkjørt av Solund- Stavfjordofiolitten da Iapetushavet lukket seg sent i silurtiden.
		Kap 06 - s. 195 i 2006-utgaven, s. 197 i 2013-utgaven Anortosittbrudd i Sirevåg, Rogaland. (Foto: T. Heldal)
		Kap 06 - s. 196 i 2006-utgaven, s. 198 i 2013-utgaven De kaledonske skyvedekkene ble stablet opp i en kileformet dekkepakke foran den laurentiske “bulldoseren”. (Illustrasjon: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 197 i 2006-utgaven, s. 199 i 2013-utgaven Eklogitt fra Nordfjord. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 198 i 2006-utgaven, s. 200 i 2013-utgaven Grunnfjellet langs Sognefjorden har her blitt knadd som deig under den kaledonske fjellkjededannelsen. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 199a i 2006-utgaven, s. 201a i 2013-utgaven Utvalsing av grunnfjellet under kollisjonen. : Utvalset versjon av migmatittisk gneis med prekambriske strukturer. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 199b i 2006-utgaven, s. 201b i 2013-utgaven Utvalsing av grunnfjellet under kollisjonen. Migmatittisk gneis med prekambriske strukturer. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 200a i 2006-utgaven, s. 202a i 2013-utgaven Dekkeoppbygningen i de norske kaledonidene. (Illustrasjon: H. Fossen, basert på kartdata fra NGU)
		Kap 06 - s. 200a i 2006-utgaven, s. 202a i 2013-utgaven Mylonittisk øyegneis. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 201a i 2006-utgaven, s. 203a i 2013-utgaven Jotundekket, sparagmittavsetningene og fyllittiske bergarter ligger i dag stablet oppå hverandre (øverst). Trekker vi dem ut og legger dem etter hverandre, finner vi at Jotundekket må ha ligget minst 300 km vest for dagens posisjon, slik de nederste (todelte) profilet viser.
		Kap 06 - s. 201b i 2006-utgaven, s. 203b i 2013-utgaven Kaledonske hovedlineasjonsrettninger (piler) tyder på en øst-sørøstlig hovedtransport av bergmasser innover kontinentet, mens bevegelsene i de vestligste dekkene også kan ha vært parallellt med fjellkjedens lengderetning.
		Kap 06 - s. 202a i 2006-utgaven, s. 204a i 2013-utgaven Lineasjonsretninger og dekktransport. (Modifisert fra A. Kvale)
		Kap 06 - s. 202b i 2006-utgaven, s. 204b i 2013-utgaven Skjematisk illustrasjon av hvordan de forskjellige hovedenhetene av skyvedekker kan ha vært plassert før kollisjonen.
		Kap 06 - s. 203 i 2006-utgaven, s. 205 i 2013-utgaven Utstrukne konglomeratboller er et eksempel på lineasjoner som kan hjelpe oss til å beregne både transportretning og deformasjonsintensitet.
		Kap 06 - s. 204 i 2006-utgaven, s. 206 i 2013-utgaven Gaissadekket er preget av foldete og til dels steile lag, her fra Austertana. Verdens største kvartsittbrudd (Elkem Tana) har satt sitt preg på terrenget til høyre.(Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 205a i 2006-utgaven, s. 207a i 2013-utgaven Dekkeoppbyggingen i Finnmark og Troms. (Illustrasjon: H. Fossen og S. Bergh)
		Kap 06 - s. 205b i 2006-utgaven, s. 207b i 2013-utgaven Kalakdekkebergarter. Den lyse bergarten stammer fra den norske kontinentranden fra tiden før fjellkjededannelsen. De mørke linsene og båndene er diabasganger, som til dels ble slitt i biter under fjellkjededannelsen. Porsanger, Finnmark. (Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 206a i 2006-utgaven, s. 208a i 2013-utgaven Mens de kaledonske deformasjonsstrukturene tyder på en nordvestlig-sørøstlig forkortingsretning, viser foldene helt øst på Varangerhalvøya nordøst-sørvest-forkorting – en forkorting som må ha skjedd før den kaledonske forkortingen i Finnmark. Nye undersøkelser i Kalakdekkekomplekset viser at dekkebergartene også her har spor etter en seinproterozoisk fjellkjededannelse, som kan ha vært Timanfjellkjedens forlengelse mot nordvest (se kapittel 4). (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 206b i 2006-utgaven, s. 208b i 2013-utgaven Altaskiferen er omdannete seinprekambriske avsetninger som fikk sin skifrighet under den kaledonske fjellkjededannelsen. Den har vært brutt til både utendørs og innendørs bruk i rundt 100 år. (Foto: T. Heldal)
		Kap 06 - s. 207 i 2006-utgaven, s. 209 i 2013-utgaven Zirkonene på Seiland er ikke bare vakre og ettertraktet blant mineralsamlere. De egner seg godt til aldersbestemmelser ved uranblymetoden. Alderen er vel 550 Ma, dvs. fra overgangen prekambriumkambrium. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 208a i 2006-utgaven, s. 210a i 2013-utgaven Fjellkjedens vinduer mot underlaget
		Kap 06 - s. 208b i 2006-utgaven, s. 210b i 2013-utgaven Granitsva i Tysfjord. (Foto: E. Rykkelid)
		Kap 06 - s. 210 i 2006-utgaven, s. 211 i 2013-utgaven Balsfjordkonglomeratet – flattrykt og foldet. (Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 211 i 2006-utgaven, s. 213 i 2013-utgaven Lyngsalpene er bygd i gabbro fra det gamle Iapetushavet mellom Norge og Grønland. Lagdelingen ble til da gabbrosmelten krystalliserte, og er en veksling mellom plagioklas- og pyroksen/amfibolrike lag. (Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 212 i 2006-utgaven, s. 214 i 2013-utgaven På toppen av Tromsdalstind finnes eklogitt som ble til på rundt 80 kilometers dyp. (Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 213 i 2006-utgaven, s. 215 i 2013-utgaven Kart over dekkeserien i Nordland og Midt-Norge. (Basert på kartdata fra NGU)
		Kap 06 - s. 214 i 2006-utgaven, s. 216 i 2013-utgaven Fauskemarmoren. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 215 i 2006-utgaven, s. 217 i 2013-utgaven Granittiske bergarter i Rombakvinduet. (Foto: S. Bergh)
		Kap 06 - s. 216 i 2006-utgaven, s. 218 i 2013-utgaven Kaledonske skyvedekker i Nordland. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 217a i 2006-utgaven, s. 219a i 2013-utgaven Norges største kalkforekomster ligger i den sentrale delen av de norske kaledonidene. Kartet viser lokaliteter der det er aktiv drift på marmor, enten som bygningsstein eller til industriell bruk.(Basert på kartdata fra NGU)
		Kap 06 - s. 217b i 2006-utgaven, s. 219b i 2013-utgaven Kopper- og svovelkis fra Sulitjelma.(Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 218 i 2006-utgaven, s. 220 i 2013-utgaven Bilde: Skifertak nær steinbrudd på Einstapevoll i Sunnhordaland. Denne skiferen er tatt ut fra en sone med sterkt deformerte granittiske bergarter (mylonittgneis). (Foto: H. Fossen). Illustrasjon: Lokasjonene er basert på kart fra NGU
		Kap 06 - s. 220 i 2006-utgaven, s. 222 i 2013-utgaven Kaledonsk overskyvning og folding av ordoviciske lag nær Fornebu, dannet da skyvedekkene presset på fra nordvest. (Foto: B.T. Larsen).
		Kap 06 - s. 221a i 2006-utgaven, s. 223a i 2013-utgaven Fyllittene i glidesonen mellom dekkepakken og grunnfjellet bærer sterkt preg av intens deformasjon. (Foto: H.Fossen)
		Kap 06 - s. 221b i 2006-utgaven, s. 223b i 2013-utgaven Kart over dekkeserien i Sør-Norge
		Kap 06 - s. 222 i 2006-utgaven, s. 224 i 2013-utgaven Rifler (bølgeslagsmerker) bevart i arkosen som ligger over det kambriske peneplanet eller grunnfjellsflaten ved Finse. I bakgrunnen de kaledonske skyvedekkene (Hardangerjøkulen). (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 223 i 2006-utgaven, s. 225 i 2013-utgaven Bratt fjellside i anortositt i vakre Nærøydalen, Sogn og Fjordane fylke. Den kritthvite fargen skyldes svak omdanning langs sålen av et stort skyvedekke med gabbro og anortositt. Stein herfra benyttes bl.a. som tilslag til asfalt for å gjøre veidekkene lyse. (Foto: I. Bryhni)
		Kap 06 - s. 224a i 2006-utgaven, s. 226a i 2013-utgaven Kvarts. (Foto: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 224b i 2006-utgaven, s. 226b i 2013-utgaven Bergensbuene sett i fugleperspektiv. Buene fremstår både som en topografisk og litologisk struktur. (Illustrasjon: H. Fossen)
		Kap 06 - s. 225 i 2006-utgaven, s. 227 i 2013-utgaven Anortositt - et nyttig steinlag (Foto: I. Bryhni)
		Kap 06 - s. 226 i 2006-utgaven, s. 230 i 2013-utgaven Illustrasjon: H. Fossen og A. Andresen
		Kap 06 - s. 227a i 2006-utgaven, s. 231a i 2013-utgaven Svalbards tre terrenger av kaledonsk deformerte bergarter. Inndelingen er basert på forskjeller og likheter i både bergartstype og strukturell utvikling.
		Kap 06 - s. 227b i 2006-utgaven, s. 231b i 2013-utgaven Kaledonsk, liggende fold i marmor, glimmerskifer og amfibolitt; Sigurdfjellet, nordre Spitsbergen. I bakgrunnen devonske røde sandsteiner, avgrenset mot grunnfjellet av en stor forkastning (Breibogeforkastningen). (Foto:W. Dallmann)
		Kap 06 - s. 228 i 2006-utgaven, s. 232 i 2013-utgaven Harlands terrengmodell for Svalbard, der enorme sidelengsbevegelser forklarer geologiske forskjeller på tvers av betydelige lineamenter. Her er Svalbards tre terrenger skjematisk tilbakeført til posisjonen ved begynnelsen av silurtiden, slik Harland tenkte seg det.
		Kap 06 - s. 228a (Kun i 2013-utgaven) En intrusiv gang fra den trondhjemittiske Olabergplutonen som skjærer gjennom deformerte mafiske og felsiske vulkanske bergarter tilhørende Hersjøformasjonen, Meråkerdekket. (Foto: David Roberts)
		Kap 06 - s. 228b (Kun i 2013-utgaven) Den østlige skyvekontakten under Meråkerdekket like under Steinfjellet (909 m.o.h) rundt en km vest for svenskegrensen, nær Storlien, sett mot sørvest. (Foto: David Roberts)
		Kap 06 - s. 229 i 2006-utgaven, s. 233 i 2013-utgaven Foldete og istykkerslitte lag i marmor-gneisbergart ved Liefdefjorden, Svalbard. Den sterke deformasjonen er kaledonsk,og lagene tilhører den proterozoiske Generalfjellformasjonen. (Foto:W. Dallmann)
		Kap 06 - s. 229a (Kun i 2013-utgaven) Massive sulfidmalmer. (Illustrasjon: Orkla Industrimuseum)
		Kap 06 - s. 229b (Kun i 2013-utgaven) Massiv svovelkismalm i kontakt med lag av jaspis, Løkken. (Foto: Tor Grenne)

		Kap 05 - s. 148-149 Kalkblokk fra Langøya utenfor Holmestrand med et rikt utvalg av fossiler fra silurtiden, bl.a. koraller, brachiopoder og mosdyr. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s.153a Foldingen i de kambrosiluriske lagene er et resultat av kollisjonen mellom Baltika og den amerikanske platen Laurentia i forbindelse med dannelsen av kaledonidene i vest. Dette kan man observere i form av til dels sterkt foldete lag, som for eksempel her i de ordoviciske skifrene på Bygdøy i Oslo. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 153b Forenklet geologisk kart over Oslofeltet som viser den geografiske fordelingen av kambrosilur-sedimenter og magmatiske bergarter fra karbon og perm. De viktigste forkastningene er også tegnet inn.
		Kap. 05 - s. 154a Livet i kambrium. Trilobitter som kravlet på bunnen og svømte i havet er typiske representanter for organismer i Baltikas marine miljøer tidlig i kambrium. I andre deler av verden er det påvist revoppbygninger dominert av svamp (i forgrunnen), men slike er ikke funnet i Norge. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski)
		Kap. 05 - s. 154b Trilobittene var blant de første organismene som utviklet et hardt, ytre skall (skjelett).
		Kap. 05 - s. 155-1 Holmia kjerulfi, en trilobitt fra undre kambrium (Holmiaskiferen), Ringsaker (to centimeter lang). (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 155-2 Fossiler fra Oslofeltets kambriske avsetninger A. Mikrofossilet Torellella, Hadeland (Foto: H.A. Nakrem) B. Mikrofossilet Lapworthellide, Hadeland. (Foto: H.A. Nakrem) C. Mikrofossilet Lapworthellide, Hadeland (Foto: H.A. Nakrem) D.Trilobitten Ptychagnostus gibbus, Slemmestad. (Foto D: M. Høyberget/ D.L. Bruton)
		Kap. 05 - s. 155a Mikrofossilet Torellella, Hadeland (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 155b Mikrofossilet Lapworthellide, Hadeland.(Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 155c Mikrofossilet Lapworthellide, Hadeland(Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 155d Trilobitten Ptychagnostus gibbus, Slemmestad. (Foto D: M. Høyberget/ D.L. Bruton)
		Kap. 05 - s. 156a Livet i ordovicium var karakterisert ved blekkspruter og graptolitter i vannmassene, og sjøliljer, trilobitter og koraller på havbunnen. (Med tillatelse fra NHM, UiO. Illustrasjon: B. Bocianowski)
		Kap. 05 - s. 156b Asaphus expansus, trilobitten som W.C. Brøgger illustrerte i sitt verk "Die silurischen Etagen 2 und 3" fra 1882. Fra Hukformasjonen, Tøyen, Oslo. Åtte centimeter lang. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 157 Fossiler fra Oslofeltets ordoviciske avsetninger A. Graptolitten Rhabdinopora, Tøyenformasjonen, Tøyen (Oslo) B. Graptolitten Phyllograptus, Tøyenformasjonen, Slemmestad C. Sjøstjerna Cnemidactis osloensis, Elnesformasjonen, Djuptrekkodden (Asker), ca. fire cm i diameter (Foto C: D.L. Bruton / T. Hansen) D. Trilobitten Pseudomegalaspis, Elnesformasjonen, Fiskum E. Blekkspruten Endoceras, Hukformasjonen, Krekling i Buskerud, diameter fire cm. F. Blekkspruten Discoceras, Bønsnesformasjonen (øvre ordovicium), Stavnestangen (Ringerike), diameter 12 cm.
		Kap. 05 - s. 157a Graptolitten Rhabdinopora, Tøyenformasjonen, Tøyen (Oslo) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 157b Graptolitten Phyllograptus, Tøyenformasjonen, Slemmestad (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 157c Sjøstjerna Cnemidactis osloensis, Elnesformasjonen, Djuptrekkodden (Asker), ca. fire cm i diameter (Foto C: D.L. Bruton / T. Hansen)
		Kap. 05 - s. 157d Trilobitten Pseudomegalaspis, Elnesformasjonen, Fiskum (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 157e Blekkspruten Endoceras, Hukformasjonen, Krekling i Buskerud, diameter fire cm. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 157f Blekkspruten Discoceras, Bønsnesformasjonen (øvre ordovicium), Stavnestangen (Ringerike), diameter 12 cm. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158 A. Krinoider oppkveilet (1,5 meter i diameter) på lagflate, Vikformasjonen, Malmøya B. Krinoid, festeorgan ("rot", ca. 20 cm i diameter), Rytteråkerformasjonen, Malmøya C. Favosites, bikakekorall (pil) i tverrsnitt (bildeutsnitt 25 cm bredde), Vikformasjonen, Malmøya D. Lagflate med en rekke koraller, Steinsfjordformasjonen, Langøya ved Holmestrand E. Graptolitten Monograptus, Skinnerbuktformasjonen, Malmøya F. Lagflate med forskjellige brachiopoder, bl.a. Eoplectodonta, Isorthis og Coolina, Solvikformasjonen, Malmøya
		Kap. 05 - s. 158a Krinoider oppkveilet (1,5 meter i diameter) på lagflate, Vikformasjonen, Malmøya (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158b Krinoid, festeorgan ("rot", ca. 20 cm i diameter), Rytteråkerformasjonen, Malmøya (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158c Favosites, bikakekorall (pil) i tverrsnitt (bildeutsnitt 25 cm bredde), Vikformasjonen, Malmøya (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158d Lagflate med en rekke koraller, Steinsfjordformasjonen, Langøya ved Holmestrand (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158e Graptolitten Monograptus, Skinnerbuktformasjonen, Malmøya (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 158f Lagflate med forskjellige brachiopoder, bl.a. Eoplectodonta, Isorthis og Coolina, Solvikformasjonen, Malmøya (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 159 Graptolitten Didymograptus fra Tøyenformasjonen, undre ordovicium, Slemmestad, fire cm lang. Denne typen graptolitt er svært vanlig i ordoviciske bergarter over store områder, og er derfor et godt ledefossil. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 160 Thalassinoides, gravespor, sannynligvis laget av et bunnlevende leddyr. (Illustrasjon: G. Pemberton)
		Kap. 05 - s. 161a Landskap fra slutten av silur, da de første plantene begynte å slå seg til på land. Snart gjorde sjøskorpioner seg visitter opp fra sjøen, og landskorpioner, tusenbein og midd slo seg til på land der plantene gav både næring og beskyttelse mot sola. (Illustrasjon: B. Bocianowski)
		Kap. 05 - s. 161b Pharyngolepis, en av de kjeveløse fiskene som er funnet som fossil på Ringerike. (Illustrasjon: NHM, UiO)
		Kap. 05 - s. 162 Et av Norges flotteste fossiler, sjøskorpionen Mixopterus kiaeri, funnet i de røde sandsteinene ved Kroksund, Ringerike. 75 cm lang.Om funnet skrev Johan A. Kiær i 1924 bl. a. "Jeg vil aldri glemme det øyeblikk denne nye sjøskorpion ble funnet. Mine medhjelpere hadde nettopp snudd en stor helle da vi så det store dyr med sine utstrakte svømmeføtter. Det så så naturlig ut at vi hadde nesten ventet at det ville reise seg fra det sted det hadde hvilt i mange millioner år, og krype ned til vannet like nedenfor". (Foto: P. Aas)
		Kap. 05 - s. 163 A. Kalkknoller i mørk skifer fra Hovedøya (Skogerholmformasjonen, ordovicium, Hovedøya) B. Tverrsnitt av knoller og enkelte fossilfragmenter – en korall og noen sjøliljestilker – inni og rundt knollene (Rytteråkerformasjonen, silur, Malmøya), bildeutsnitt 30 cm C. Knoller i form av graveganger (Rytteråkerformasjonen, silur, Malmøya), gravegangene er 10–20 millimeter i diameter D. Kambriske boller (Alunskiferformasjonen, Slemmestad) E. Lagflate med fine beitespor (av typen Chondrites) (Solvikformasjonen, silur, Malmøya), sporene er rundt to millimeter i diameter F. Forvitret lagflate som viser et sinnrikt mønster av grove gravespor (Vikformasjonen, silur, Malmøya), gravegangene er 10–20 millimeter i diameter
		Kap. 05 - s. 163a Kalkknoller i mørk skifer fra Hovedøya (Skogerholmformasjonen, ordovicium, Hovedøya) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 163b Tverrsnitt av knoller og enkelte fossilfragmenter – en korall og noen sjøliljestilker – inni og rundt knollene (Rytteråkerformasjonen, silur, Malmøya), bildeutsnitt 30 cm (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 163c Knoller i form av graveganger (Rytteråkerformasjonen, silur, Malmøya), gravegangene er 10–20 millimeter i diameter (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 163d Kambriske boller (Alunskiferformasjonen, Slemmestad) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 163e Lagflate med fine beitespor (av typen Chondrites) (Solvikformasjonen, silur, Malmøya), sporene er rundt to millimeter i diameter (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 163f Forvitret lagflate som viser et sinnrikt mønster av grove gravespor (Vikformasjonen, silur, Malmøya), gravegangene er 10–20 millimeter i diameter (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 164 (kun i 2006-utgaven) Generell stratigrafisk tabell som viser den kambrosiluriske lagrekkens inndeling og karakteristiske trekk i sentrale deler av Oslofeltet (Oslo-Asker). Lagenes tykkelse er angitt i meter. Forenklet litologi viser skifer som svart, kalkstein som mursteinsmønster og sandstein som prikket på rød/gul bakgrunn.
		Kap. 05 - s. 164 (kun i 2013-utgaven) Generell stratigrafisk tabell.
		Kap. 05 - s. 165 Skifre fra midtre kambrium ligger direkte på prekambrisk grunnfjell. Oppå de svarte skifrene sees en horisontal intrusivgang av lys mænaitt. Fra Slemmestad, sentralt i Oslofeltet (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 166 (kun i 2006-utgaven) Store kambriske kalkboller ligger blottet i alunskiferen. Nærsnes, Buskerud. (Foto: B.T. Larsen)
		Kap. 05 - s. 166 (kun i 2013-utgaven) Sommeren 2009 ble skråningen nedd mot fotballbanen til Slemmestad IF på dugnad renkset for buskas, jord og trær. Lagflata som kom til syne viste seg å være en av Norges flotteste fossilforekomster med tusentalls skall av ordoviciske blekkspruter. Nærbildet viser snitt gjennom flere ortocerer. (Stort foto: I. Bryhni, lite foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 167a TIDLIG KAMBRIUM (for ca. 540 millioner år siden). Grunnfjellet er slitt ned til et flatt landområde (peneplan), og havet trenger inn fra nord. Langs Mjøsa finner vi i dag sandsteiner og skifre med bl.a. trilobitter og en variert opptreden av sporfossiler fra denne tiden.
		Kap. 05 - s. 167b MIDTRE KAMBRIUM (for ca. 500–510 millioner år siden). Havnivået har steget, store deler av Baltika er oversvømt, og mørkt slam avleires på den oksygenfattige havbunnen. I sørvest stikker fortsatt deler av grunnfjellet opp, noe man kan observere ved Rognstranda i Telemark. Det mørke bunnslammet med rikelig organisk materiale er opphavet til alunskiferen.
		Kap. 05 - s. 167c TIDLIG-MIDTRE ORDOVICIUM (for ca. 470–480 millioner år siden). Havnivået i Oslofeltet er noe grunnere, og oppknuste skallrester etter organismer i havet fører til dannelse av kalkavsetninger. Periodevis blir havet dypere, og det avsettes mørkt slam. De tykkeste skallansamlingene fører til dannelsen av Hukformasjonen. Etter hvert som bunnslammet herdes til stein i dypet, dannes det i varierende grad kalkknoller, kalksteinslag og mer skifrige bergarter.
		Kap. 05 - s. 167d SEIN ORDOVICIUM (ca. 443–445 millioner år siden). Havet er grunt, og grov sand blandes i kalkslammet. Enkelte områder er tørt land, og strømmende ferskvann skjærer seg ned i de underliggende kalkrike lagene. Revstrukturer utvikler seg i enkelte områder mot sør. Langøy- og Langåreformasjonen er dannet fra kalkavsetningene fra denne perioden.
		Kap. 06 - s. 169 Et grønnlig, lettforvitrende bentonittlag (fossilt askelag) på ca. én meters tykkelse ligger mellom mørke ordoviciske skifre i Arnestadformasjonen i Asker. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 170 Tidevannskanal innfylt med store kalksandsteinblokker, øverste delen av ordovicium (Langøyformasjonen), Kalvøya. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 171a Tromsdalskalk av ordovicisk alder tas ut i dagbruddene i Verdal, Nord- Trøndelag. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 171b Rasstupet i Tsjebysjovfjellet på sørsiden av Hornsund, Svalbard. Bergartene er nesten umetamorfe karbonatbergarter i Nørdstetindformasjonen, som er en del av den ordoviciske Sørkapp Land-gruppen. Den liggende isoklinalfolden er av kaledonsk alder – trolig et foldet skyvedekke. (Foto:W. Dallmann)
		Kap. 05 - s. 171c KART: Fordeling av kambrosilurbergarter (svart farge) i Norge og i grensestrøkene i Vest-Sverige.
		Kap. 05 - s. 171c-x (kun i 2006-utgaven)
		Kap. 05 - s. 172 A. Graptolitten Rhabdinopora, ordovicium, Digermulen, Finnmark (bildeutsnitt, bredde seks cm) B. Korall ("Syringophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter tre millimeter) C. Trilobitten Peltocare compactum, ordovicium, Digermulen, Finnmark (ca. 12 millimeter lang) D. Borkjerne med brachiopoder og koraller fra Farsundbassenget (nedre silur), Skagerrak (kjernediameter fem cm) E. Deformert trilobitt Calymene, silur, Bergen (Reuschs originalmateriale), (trilobittens bredde en cm) F. Enkeltkoraller ("Cyathophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter = en cm) G. Kolonikorall ("Syringophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter = tre millimeter) H. Blekkspruten Gonioceras, ordovicium, Bjørnøya (25 cm lang)
		Kap. 05 - s. 172a Graptolitten Rhabdinopora, ordovicium, Digermulen, Finnmark (bildeutsnitt, bredde seks cm) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172b Korall ("Syringophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter tre millimeter) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172c Trilobitten Peltocare compactum, ordovicium, Digermulen, Finnmark (ca. 12 millimeter lang) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172d Borkjerne med brachiopoder og koraller fra Farsundbassenget (nedre silur), Skagerrak (kjernediameter fem cm) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172e Deformert trilobitt Calymene, silur, Bergen (Reuschs originalmateriale), (trilobittens bredde en cm) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172f Enkeltkoraller ("Cyathophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter = en cm) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172g Kolonikorall ("Syringophyllum") i metamorf og deformert silurisk kalk (marmor), Bergen (koralldiameter = tre millimeter) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s. 172h Blekkspruten Gonioceras, ordovicium, Bjørnøya (25 cm lang) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 173a TIDLIG SILUR (for ca. 435–440 millioner år siden). Havnivået har steget betraktelig, de grunne kalkavsetningene oversvømmes og blir etter hvert dekket av sand i sør, vest og nord, mens det sentrale Oslo-området får tilført slam i den noe dypere delen av bassenget. Disse avsetningene fører etter hvert til dannelsen av henholdsvis Sælabonn- og Solvikformasjonene.
		Kap. 05 - s 173b TIDLIG SILUR (for ca. 430 millioner år siden). Tilførselen av materiale fra land har avtatt noe, og kalkproduksjonen dominerer igjen. I de grunne områdene i vest (dagens Ringerike) utvikles revlignende strukturer dominert av koraller, svamp og sjøliljer. Lenger fra kysten avsettes det skallrikt kalkslam, og forskjellige brachiopodsamfunn får gunstige livsbetingesler. Kalkavsetningene er ganske ensartete over et stort område, og de er opphavet til dannelsen av Rytteråkerformasjonen.
		Kap. 05 - s 173c MIDTRE SILUR (for ca. 425–430 millioner år siden).Etter en periode med tilført sand (Bruflatformasjonen) øker igjen kalkproduksjonen. De grunne områdene gir optimale forhold for vekst av korallrev, men i enkelte havbukter damper havet så mye inn at salter felles ut. Særegne bakterier og alger overlever i disse ugjestmilde miljøene. Braksøy- og Steinsfjordformasjonene er dannet fra disse revstrukturene og de grunne kalkflatene.
		Kap. 05 - s 173d SEIN SILUR (for ca. 420 millioner år siden). I vest-nordvest er fjellkjeden (kaledonidene) under oppbygging. De unge fjellene eroderes, og elver fører store mengder sand ut i havet mot sørøst. Det utvikles elvesletter, deltaer og områder med brakkvann, der fisk og sjøskorpioner hadde gode livsbetingelser. De mektige røde sandlagene blir seinere omdannet til en tykk sandstein – Ringerikssandsteinen.
		Kap. 05 - s 174 A. Relativt flat revstruktur (en meter tykk) i øvre del av Rytteråkerformasjonen, fra Limovnstangen, Ringerike. B. Gul stiplet linje markerer revets overflate, rød stiplet linje markerer bunnen av revet, mens blå stiplet linje markerer revets flanke. C. Revbyggende korall: Favosites (bikakekorall) D. Revbyggende korall: Halysites(kjedekorall)
		Kap. 05 - s 174b Revbyggende korall: Halysites (kjedekorall) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 174c Revbyggende korall: Favosites (bikakekorall) (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 175 Sedimenter og rekonstruert avsetningsmiljø fra slutten av silurperioden A. Overgangen fra grønne kystnære til røde kontinentale lag på Ringerike, med bølgerifler i de røde lagene, antagelig dannet i innsjøer og laguner med ferskvann eller brakkvann. Kroksund, Ringerike. B. En elvekanal har skåret seg ned i de omliggende mer finkornete kystslettesedimentene. Ringerikssandsteinen, Sundvollen, Ringerike. C. Modell av sjøskorpionen Mixopterus kiaeri i sitt levemiljø i disse innsjøene D. Modell av urfisken Aceraspis, som levde sammen med sjøskorpionene.
		Kap. 05 - s 175a Overgangen fra grønne kystnære til røde kontinentale lag på Ringerike, med bølgerifler i de røde lagene, antagelig dannet i innsjøer og laguner med ferskvann eller brakkvann. Kroksund, Ringerike. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 175b En elvekanal har skåret seg ned i de omliggende mer finkornete kystslettesedimentene. Ringerikssandsteinen, Sundvollen, Ringerike. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 175c Modell av sjøskorpionen Mixopterus kiaeri i sitt levemiljø i disse innsjøene (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 175d Modell av urfisken Aceraspis, som levde sammen med sjøskorpionene. (Foto: H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 176 (kun i 2006-utgaven) Paleogeografisk kart over Baltika ved overgangen fra tidlig- til seinsilur: kaledonidene skyves opp i nord og vest, mens den sørlige randen av Baltika danner et dypt forlandsbasseng mot Paleotethyshavet. (Illustrasjon: T. Torsvik)
		Kap. 05 - s 176 i 2013-utgaven, s 177a i 2006-utgaven Detaljer i et fossilt rev, rekonstruert og modellert ut fra revet på Limovnstangen, Ringerike. Revet var primært bygd opp av koraller (B, D, I, K, L) og kalksvamper (stromatoporider) (A), men både brachiopoder (F), mosdyr (E, G), snegler (C), alger og sjøliljer (H) var viktige komponenter i dette miljøet. Innimellom de fastsittende organismene kravlet det trilobitter, mens blekkspruter (J) svømte rundt i havet rundt revet. (NHM, UiO. foto H.A. Nakrem)
		Kap. 05 - s 177b (kun i 2006-utgaven) Detaljer i et fossilt rev, rekonstruert og modellert ut fra revet på Limovnstangen, Ringerike. Revet var primært bygd opp av koraller (B, D, I, K, L) og kalksvamper (stromatoporider) (A), men både brachiopoder (F), mosdyr (E, G), snegler (C), alger og sjøliljer (H) var viktige komponenter i dette miljøet. Innimellom de fastsittende organismene kravlet det trilobitter, mens blekkspruter (J) svømte rundt i havet rundt revet.
		Kap. 05 - s 177a (kun i 2013-utgaven) Ritlandkrateret
		Kap. 05 - s 177b (kun i 2013-utgaven)
		Kap. 05 - s 177b (kun i 2013-utgaven) Det nærmeste bildet viser grunnfjell som ble knust i nedslaget (breksje), mens konglomeratet (lengst til venstre) representerer rasmasser som veltet ned kraterkanten umiddelbart etter nedslaget (Foto: E. Kalleson)
		Kap. 05 - s 178a (kun i 2013-utgaven) Fire teknostratigrafiske nivåer i Oslofeltet. Folding og skyvning er mest intens i nord og dør ut mot sør. Tallene 1 til 4 representerer de fire tektonostratigrafiske nivåene. (Modifisert fra Bruton m.fl. 2010)
		Kap. 05 - s 178b (kun i 2013-utgaven) Intens folding internt i undersiluriske kalksteiner fra tektonostratigrafisk nivå 3, fra Horn i Lier. (Foto: B.T. Larsen)
		Kap. 05 - s 179a (kun i 2013-utgaven) Små dupleksstrukturer fra tektonostratigrafisk nivå 2 internt i mellom-overordovisciske sedimenter, Husbergøya, Bunnefjorden. (Foto: B.T. Larsen).
		Kap. 05 - s 179b (kun i 2013-utgaven) Folding og skyving i Oslofeltet kan deles inn i fem områder knyttet til retning og stil på tektonikken (Tall I-V). I. Den kaledonske skyvefronten nord for Oslofeltet; II. N-S-skyving og intens folding i Hedmarken, Toten og Hadeland; III. NV-SØ rettet skyving og folding Oslo, Asker, Bærum, Drammen; IV. V-Ø-rettet lokal skyving med tilbakeskyving i grunnere lag på Ringerike, og V. Nesten uforstyrrede lag sør for Horten - Moss og Skien.
		Kap. 05 - s 179c (kun i 2013-utgaven) Tilbakeskyving mot vest i Sølabonnformasjonen (under silur), Borgen i Hole. (Foto: B.T. Larsen)

		Kap 04 - s. 120-121 (kun i 2013-utgaven) Nordkinnhalvøya består av sandsteiner, fyllitter og glimmerskifre i veksling,ofte i steilstående lag, som i kystklippene på Kinnarodden, den nordligste punktet på fastlandet i Norge og Europa. (Foto: I.B. Ramberg)
		Kap. 04 - s.122 (kun i 2013-utgaven)
		Kap. 04 - s. 120-121 (kun i 2006-utgaven) Giemašfjellet på østsiden av Tanafjorden består av foldete sandsteinslag av neoproterozoisk alder. De rene kvartssteinene brytes i Austertana for bruk av kvarts til industriformål. I Tanafjord–Varangerfjord-regionen er lagrekkene fra siste del av prekambrium meget godt blottlagt og grundig studert. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 122 ( Øverste figur med i begge utgaver, to nederste figurer kun med i 2006-utgaven) Forenklet kart over kontinentet Baltika slik det kan ha sett ut da det løsnet fra kjempekontinentet Rodinia. Randsonene mot nordøst og nordvest, henholdsvis Timanrandsonen og den baltoskandinaviske randsonen, avgrenset den ”norske” delen av kontinentet.
		Kap. 04 - s. 123 Kart over nordvestre del av Baltika med dagens utbredelse av neoproterozoiske sedimentære bergarter i Norge og langs den kaledonske dekkefronten. De neoproterozoiske Gardnoskrateret og Fenvulkanen ligger i henholdsvis Gardnos og Fen. All berggrunn øst for den kaledonske dekkefron
		Kap. 04 - s. 124 Geologisk kart over Finnmark med de viktigste bergartsområdene. Sammenstilt fra flere kilder.
		Kap. 04 - s. 125 De neoproterozoiske til kambriske lagrekkene i Tanafjord – Varangerfjordregionen og Barentshavsregionen. (Figur modifisert fra A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 126a Podolina minuta, en stjerneformet akritark, et få mikromilllimeter stort mikrofossil fra undre del av Vadsøgruppen ved Varangerfjorden, et av de eldste fossiler i Norge, funnet, preparert og fotografert av Gonzalo Vidal.
		Kap. 04 - s. 126b Gruntvannsmarine sandsteinslag i Dakkovarreformasjonen, Tanafjordgruppen, ved Skallnes, sørkysten av Varangerhalvøya. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 126c Mørk rød slamstein og lys rød sandstein i Fuglebergformasjonen på sørsiden av Vadsøya. Lagene er avsatt som sandbanker i elver. Et sandlag ble foldet på grunn av kraften fra det sterkt strømmende vannet under en flom. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 127 Eksempel på søyleformede og forgrenede stromatolitter fra Porsangerdolomitten, vestsiden av Porsangen nær Trollsundet. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 128 Bigganjargatillitten på Oibacšanjarga i Varangerbotn er forsteinet morene fra den omkring 600 millioner år gamle varangeristiden. Denne verdensberømte forekomsten er fredet. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 129a Kongsfjordformasjonens tykke, grå turbiddsandsteiner ved Barentshavet i Kongsøyfjorden, Varangerhalvøya. Lagene ble avsatt på svære undersjøiske sandvifytter for mer enn 700 millioner år siden. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 129b Mangefargede lag av skifere, sandsteiner og dolomitt i øvre del av Båtsfjordformasjonen i Barentshavsgruppen, indre Persfjord, Varangerhalvøya. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 130 Ediacarafossiler fra Stáhpogieddiformasjonen ved overgangen prekambrium–kambrium på sørkysten av Digermulhalvøya. Avtrykkene er av runde manetlignende organismer, noen få centimeter i tverrsnitt. (Foto: A. Siedlecka)
		Kap. 04 - s. 131 Den geologiske utviklingen av Tanafjord–Varangerfjordregionen sørvest for Trollfjord–Komagelvforkastningssonen (TKFS) og Barentshavsregionen nordøst for forkastningssonen. (a) Dypvanns- og senere gruntvannsmarine sedimenter blir avsatt i et basseng nordvest for Varangerhalvøya. (b) og (c) Sedimenter avsettes på elvesletter og i grunne hav i Tanafjord– Varangerfjordregionen. (d) Barentshavs- og Løkvikfjellgruppens lagrekke glir fra nordvest mot sørvest langs TKFS og danner Barentshavsregionen på nordøstsiden av Varangerhalvøya.
		Kap. 04 - s.132 Kritthvit Porsangerdolomitt i 30 °C og varmedis ved Porsangen ved Børselv minner om de varme strøk på sørlige breddegrader som karbonatavsetningen ble dannet under for omkring 650 millioner år siden. Snøen i fjellene i bakgrunnen minner oss om de store klimaendringene i neoproterozoikum. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 133 Sparagmitt, en feltspatrik sandstein (arkose) med stedvis store, skarpkantete bruddstykker, ble navngitt av Jens Esmark i 1829. (Foto: I. Bryhni)
		Kap. 04 - s. 134 Størkningsbergarter i Seilandsprovinsen, Reinfjorden, Øksfjordhalvøya. Gneis i nedre del av fjellsiden er intrudert av lagdelte størkningsbergarter som fremtrer i øvre del av bergveggen. Svarte, ultramafiske bergarter opptrer i to serier atskilt av en eldre, lys grå gabbro. Fjellsiden, nær 600 meter høy, er et snitt gjennom et svært magmakammer! (Foto: B. Robins)
		Kap. 04 - s. 135 Lys sandstein i Kalakdekkekomplekset gjennomsatt av mørk diabasgang, omdannet til amfibolitt. Bergartene stammer trolig fra et basseng på yttersiden av Baltika og ble flyttet flere hundre kilometer under den kaledonske fjellkjedefoldningen. Veiskjæring sør for Hammerfest på Kvaløya. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 136 Sparagmittområdet i Sør-Norge.
		Kap. 04 - s. 137 Rondane består av omkring 650-750 millioner år gamle harde seinprekambriske sandsteiner. Sandsteinene ble under den kaledonske fjellkjedefoldningen skjøvet flere hundre kilometer mot øst fra bassenger langs den baltoskandiske randsonen av Baltika. (Foto: C. Harbitz)
		Kap. 04 - s. 138 Hedmarksbassengets lagrekke, Hedmarksgruppen, den vestlige delen til venstre og den østlige til høyre.
		Kap. 04 - s. 139a Rendalssølen (1754 m) er et landemerke i sparagmittområdet i Øst-Norge. Fjellet består av Rendalsformasjonen, sandsteiner avsatt av elver i østlige del av Hedmarksbassenget for 700–750 millioner år siden. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 139b Skråsjiktet sandstein fra et innfylt elveløp i Rendalsformasjonen på toppen av Rendalssølen. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 139c Kalksteinsbreksje i Biriformasjonen. Veiskjæring i E6 ved Kremmerodden, Biri. De opptil 50 cm lange bitene av kalkstein har blitt brutt opp ved tidevannsstrømmer eller kraftige bølger. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 140a Brøttumformasjonen i Maihaugvegen på Lillehammer. Lag av turbidittsandstein og skifer ble avsatt på bunnen av Hedmarksbassenget og stilt på høykant under fjellkjedebevegelser i slutten av silur. Skiferlagene inneholder akritarker, de eldste fossiler som er funnet i Sør-Norge.(Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 140b Konglomeratlag og sandstein i Biskopåsformasjonen, veiskjæring ved Havik, østsiden av Mjøsa. Lagene står nå vertikalt på grunn av fjellkjedeskyvningene i silur-devon. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 141 Utviklingen av Hedmarksbassenget gjennom seks faser fra første riftdannelsen til Baltika ble dekket av havet i begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden.
		Kap. 04 - s. 141a- b Utviklingen av Hedmarksbassenget gjennom seks faser fra første riftdannelsen til Baltika ble dekket av havet i begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden.
		Kap. 04 - s. 141c-d Utviklingen av Hedmarksbassenget gjennom seks faser fra første riftdannelsen til Baltika ble dekket av havet i begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden.
		Kap. 04 - s. 141e-f Utviklingen av Hedmarksbassenget gjennom seks faser fra første riftdannelsen til Baltika ble dekket av havet i begynnelsen av kambrium for 542 millioner år siden.
		Kap. 04 - s. 142a Papillomembrana compta, det første prekambriske fossilet som er funnet i Norge. Fossilet, av ukjent opprinnelse og litt over en mm langt, ble funnet i en fosforittstein i Biskopåsformasjonen ved Havik ved Mjøsa av Nils Spjeldnæs i 1959. (Foto: N. Spjelndæs)
		Kap. 04 - s. 142b Borkjerne (fire cm i diameter) fra Østre Æra mellom Rena og Ossjøen i Østerdalen. Basaltlava (mørk) har flytt utover løs sand (lys) som til dels har blitt rullet inn i bunnen av lavaen. Lavautbruddene skjedde under en aktiv riftfase i Hedmarksbassenget. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 143a (144a i 2006-utgaven) Moelvtillitt fra den om lag 600 millioner år gamle varangeristiden blottlagt i isskurt svaberg fra siste istid for omkring 10 000 år siden. Tillitten har store og små bruddstykker av grunnfjellsbergarter og kalkstein. Bruvollhagan, Moelv. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 143b (144b i 2006-utgaven) Ringsakerkvartsitt fra aller underste kambrium, yngste del av Hedmarksgruppen, Steinsodden, østsiden av Mjøsa i Ringsaker. Utsikt nordover mot Mjøsbrua. Lundehøgda og Biskopåsen i bakgrunnen tilhører også typeområdet for Hedmarksgruppen. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 143c (144c i 2006-utgaven) Ringsakerkvartsitt med vertikale gravespor, laget av fjæremarklignende bløtdyr. Langodden, østsiden av Mjøsa. (Foto: J.P. Nystuen)
		Kap. 04 - s. 144 Gammel kildebergart for olje: Svartskifer i Brøttumformasjonen i Maihaugvegen på Lillehammer. Svartskifer med et meget høyt innhold av organisk karbon (helt sort) er overleiret av et tynt siltlag med lyse kvartskorn. Siltlaget har sunket ned i leirlaget og laget den ”støvellignende” strukturen. (Foto: M.K.M. Skaten)
		Kap. 04 - s. 145a Nedknuste steinpartikler falt ned fra støvskyen som ble dannet ved nedslaget og ligger nå som et finkornig lag over suevittbreksjen. Avsetningen inneholder biter av svartskifer og flint fra sedimentlag på havbunnen der boliden styrtet. Mikrofossiler i flinten kan kanskje gi nærmere informasjon om når nedslaget skjedde. En steinvoll ble kastet opp rundt krateret, sjøen brøt gjennom vollen, og knust steinmasse fra vollen og kraterveggen raste inn langs sidene av krateret. Krateret ble senere langsomt fylt inn med sand og slam. Bare vel 150 meter av den nederste delen av innfyllingslagrekken er bevart.Mange nedslagskratre må ha blitt dannet i Norge i løpet av prekambrium. I Ritland i Rogaland er det bevart spor av et lignende nedslagkrater som Gardnoskrateret fra slutten av prekambrium eller tidlig kambrium.
		Kap. 04 - s. 145b Nedknuste steinpartikler falt ned fra støvskyen som ble dannet ved nedslaget og ligger nå som et finkornig lag over suevittbreksjen. Avsetningen inneholder biter av svartskifer og flint fra sedimentlag på havbunnen der boliden styrtet. Mikrofossiler i flinten kan kanskje gi nærmere informasjon om når nedslaget skjedde. En steinvoll ble kastet opp rundt krateret, sjøen brøt gjennom vollen, og knust steinmasse fra vollen og kraterveggen raste inn langs sidene av krateret. Krateret ble senere langsomt fylt inn med sand og slam. Bare vel 150 meter av den nederste delen av innfyllingslagrekken er bevart.Mange nedslagskratre må ha blitt dannet i Norge i løpet av prekambrium. I Ritland i Rogaland er det bevart spor av et lignende nedslagkrater som Gardnoskrateret fra slutten av prekambrium eller tidlig kambrium.
		Kap. 04 - s. 145c Nedknuste steinpartikler falt ned fra støvskyen som ble dannet ved nedslaget og ligger nå som et finkornig lag over suevittbreksjen. Avsetningen inneholder biter av svartskifer og flint fra sedimentlag på havbunnen der boliden styrtet. Mikrofossiler i flinten kan kanskje gi nærmere informasjon om når nedslaget skjedde. En steinvoll ble kastet opp rundt krateret, sjøen brøt gjennom vollen, og knust steinmasse fra vollen og kraterveggen raste inn langs sidene av krateret. Krateret ble senere langsomt fylt inn med sand og slam. Bare vel 150 meter av den nederste delen av innfyllingslagrekken er bevart.Mange nedslagskratre må ha blitt dannet i Norge i løpet av prekambrium. I Ritland i Rogaland er det bevart spor av et lignende nedslagkrater som Gardnoskrateret fra slutten av prekambrium eller tidlig kambrium.
		Kap. 04 - s 146 Geologisk kart over Fensfeltet. Bergartene ble dannet ved mange ulike magmatiske prosesser i dypet under toppen av Fenvulkanen. (Figur modifisert fra E. Sæther)

		Kap 03 - s. 62-63 (Illustrasjon:Bogdan Bocianowski. Foto:P.Aas)
		Kap. 03 - s.64 Bilde av polert flate av 2800 millioner år gammel gneis fra Grasbakken på sørsiden av Varangerfjorden. Bergarten har tonalittisk sammensetning og inneholder rødlige årer som består av kvarts og feltspat. Denne går under handelsnavnet "Barents red" pågrunn av innholdet av årer av rødlig pegmatittisk materiale. (Foto: NGU)
		Kap. 03 - s. 67 Bevarte kjerner av arkeisk skorpe finnes i alle store kontinenter på jorda. De tidligst dannete bergartene kan være ødelagt av meteorittnedslag, av tektoniske prosesser, ved forvitring og erosjon på overflaten, eller de er dekket av yngre lag. Bare i noen få områder finnes det bevarte bergarter som er eldre enn 3500 millioner år.
		Kap. 03 - s. 68 Forenklet geologisk kart over det fennoskandiske skjoldet. Kartet viser en hovedinndeling av berggrunnen etter alder og bergartstype.
		Kap. 03 - s. 69 Dickinsonia fra Kvitsjøen. Fossilet er 75 millimeter bredt. Naturhistorisk Museum, Tøyen. (Foto: J.H. Hurum)
		Kap. 03 - s. 70 Prinsippet for aldersbestemmelse. Vi måler forholdet mellom mor- og datterisotoper i et mineral eller en bergart. Deretter brukes den kjente halveringstiden til å regne ut hvor lang tid det har gått siden prosessen startet fra den opphavlige tilstanden. Dermed finnes mineralet eller bergartens alder.
		Kap. 03 - s. 72 Geologisk kart over Kolahalvøya og Øst-Finnmark som viser utbredelseav de viktigste geologiske enhetene og hvordan de hører sammen med tilgrensende områder på Kola og i Finland. På Finnmarksvidda ligger neoproterozoiske til kambriske avsetninger med en vinkeldiskordans på grunnfjellet. Over disse avsetningene ligger innskjøvne dekker fra den kaledonske fjellkjeden som skjuler det gamle grunnfjellet i fjordstrøkene i Troms og Finnmark.
		Kap. 03 - s. 74 Monzonittiske dypbergarter intruderte i gneisene i Sør-Varanger for 2750 millioner år siden. Monzonitten har kantete bruddstykker av mørke bergarter og er kuttet av en lys rosa pegmatittgang. Skallvåg, Sør-Varanger. (Foto: Ø. Nordgulen)
		Kap. 03 - s. 75 Inkonformitet ved Skrukkebukt i Pasvik. Konglomerat har fylt inn en ujevn overflate der erosjonen har kuttet dypt ned i foliert arkeisk gneis. (Foto:V.Melezhik)
		Kap. 03 - s. 77 Figurene illustrerer den geologiskeutviklingen i de nordøstlige områdene av det fennoskandiske skjold i tidligproterozoisk tid.
		Kap. 03 - s. 78a Skjematisk figur som viser hvordan de kvartsbåndete jernmalmene i Sør-Varanger er tenkt dannet. Fritt oksygen (O2) og jernioner dannet jernoksidene magnetitt (Fe3O4) eller hematitt (Fe2O3) (vist som mørke lag på figuren). Mellom disse ligger det lag av utfelt jaspis (gule lag). Hvert lag kan være fra én millimeter til opptil noen centimeter tykke.
		Kap. 03 - s. 78b Sentralt i Bjørnevannsgruppen finner vi jernmalm som består av 2–10 millimeter tykke kvarts- og magnetittlag i veksling. (Foto: Ø. Nordgulen)
		Kap. 03 - s. 79a Geofysiskt kart som viser magnetisk totalfelt over deler av Finnmarksvidda (Kautokeino-grønnsteinsbeltet). (Figurer fra O.Olesen og J.S. Sandstad)
		Kap. 03 - s. 79b Berggrunnskartet viser et utsnitt (innrammet) av det geofysiske kartet. Det viser hvordan berggrunnens geofysiske egenskaper kan brukes som et viktig hjelpemiddel i kartlegging av områder som er dekket av løsmasser. (Figurer fra O.Olesen og J.S. Sandstad)
		Kap. 03 - s. 80a Leting etter gull i fjell under tykt morenedekke krever tung redskap. Sáotgejohka 1990. (Foto:M. Often)
		Kap. 03 - s. 80b Gullvasking ved Goššjohka i 1901. (NGUs fotoarkiv)
		Kap. 03 - s. 80c Gull fra Finnmark. Det største kornet er ca. 2 mm. (Foto: B.M. Messel)
		Kap. 03 - s. 82a Raipasgruppens bergarter forteller en spennende geologisk historie.Tyntflytende basaltlava (brun) strømmet ut fra sprekkesystemer i et marint riftbasseng (a) og ble etterfulgt av eksplosjonsartete vulkanske utbrudd (b) som gav opphav til tuffbergarter (lysegrønn).Samtidig skjedde det rykkvis innsynkning av riftsonen og på denne måten ble det dannet en tykk vulkansk lagrekke (Kvenvikgrønnsteinen,c).Seinere ble riftbassenget fylt, først av kalksedimenter (Storviknes-dolomitten), og til slutt av tykke kontinentale sandsteiner (Skoadduvarrisandsteinen).
		Kap. 03 - s. 83b Raipasgruppens bergarter forteller en spennende geologisk historie.Tyntflytende basaltlava (brun) strømmet ut fra sprekkesystemer i et marint riftbasseng (a) og ble etterfulgt av eksplosjonsartete vulkanske utbrudd (b) som gav opphav til tuffbergarter (lysegrønn).Samtidig skjedde det rykkvis innsynkning av riftsonen og på denne måten ble det dannet en tykk vulkansk lagrekke (Kvenvikgrønnsteinen,c).Seinere ble riftbassenget fylt, først av kalksedimenter (Storviknes-dolomitten), og til slutt av tykke kontinentale sandsteiner (Skoadduvarrisandsteinen).
		Kap. 03 - s. 82c Raipasgruppens bergarter forteller en spennende geologisk historie.Tyntflytende basaltlava (brun) strømmet ut fra sprekkesystemer i et marint riftbasseng (a) og ble etterfulgt av eksplosjonsartete vulkanske utbrudd (b) som gav opphav til tuffbergarter (lysegrønn).Samtidig skjedde det rykkvis innsynkning av riftsonen og på denne måten ble det dannet en tykk vulkansk lagrekke (Kvenvikgrønnsteinen,c).Seinere ble riftbassenget fylt, først av kalksedimenter (Storviknes-dolomitten), og til slutt av tykke kontinentale sandsteiner (Skoadduvarrisandsteinen).
		Kap. 03 - s. 82d Kvenvikgrønnstein med putestruktur. (Foto:S.Bergh)
		Kap. 03 - s. 82e Storviknesdolomitt med stromatolittstruktur.(Foto:S.Bergh)
		Kap. 03 - s. 83 Figuren viser et skjematisk snitt som illustrerer den geologiske utviklingen på Nordaustlandet. To inkonformiteter skiller tre viktige stratigrafiske enheter: Helvetesflyformasjonen, Svartrabbformasjonen og Murchisonfjordovergruppen. En inkonformitetsflate er uttrykk for et grunnleggende tidsskille – en milepæl i et områdes geologiske utvikling. Den markerer slutten på en syklus med fjellkjededannelse og folding (F1 og F2 på figuren) fulgt av nedbryting og erosjon. Basalkonglomeratene forteller oss om starten på en ny periode med avsetning av lag på overflaten. De yngste foldene (F3) er kaledonske. Alderen på størkningsbergartene (granitter og vulkanske bergarter) hjelper oss å tidfeste de ulike hendelsene.
		Kap. 03 - s. 85 (kun i 2006-utgaven) Fjellene nord for Ersfjorden på Kvaløy, fra Skamtinden i vest til Blåmannen og Orvasstinden i øst, er bygd opp av 1800 millioner år gammel granitt. (Foto: K. Kullerud)
		Kap. 03 - s. 85 (kun i 2013 utgaven) Utsikt fra Brosmetind (518 moh) sørvest over mot ytre Ersfjorden, mot Bremnestinden sør på Kvaløya. I forgrunnen og på sørsiden av Ersfjorden ses den 1800 millioner år gamle Ersfjordgranitten. Øyene som vises i vest hører til Kattfjord-komplekset (tonalittiske gneiser), mens i det fjerne skimtes de prekamriske fjellene på Senja. (Foto: K. Bucher)
		Kap. 03 - s. 86 Geologisk kart som viser hovedtrekkene i berggrunnen fra Senja i sørvest til Vanna i nordøst. De prekambriske bergartene langs kysten ligger under de innskjøvne kaledonske dekkene. Ved Mauken er det et tektonisk vindu der prekambriske bergarter stikker opp gjennom skyvedekkene.
		Kap. 03 - s. 87 Sandstein fra Jøvik, Vanna. Den mellom 2400 og 2220 millioner år gamle sandsteinen har skråsjikt som er snitt gjennom store sanddyner. Dynestrukturene viser at sandsteinen har blitt dannet som sand i en stor og dyp elv, i et delta eller langs en strandsone i et hav eller en stor innsjø. (Foto: K. Kullerud)
		Kap. 03 - s. 88a Tynnslipbilde av grafittmalm fra Senja, alt svart er grafitt. (Foto: H. Gautneb)
		Kap. 03 - s. 88b Ferdigprodukt: Silvershine fra Skaland grafittverk.(Foto: H. Gautneb)
		Kap. 03 - s. 89 Geologisk kart over Lofoten og Vesterålen.
		Kap. 03 - s. 90 Geologisk kart som viser fordelingen av prekambriske bergarter og kaledonske skyvedekker i Nordland og Vest-Troms. Arkeiske bergarter forekommer lengst i nord. I grunnfjellsvinduene i Nordland finnes det i hovedsak tidligproterozoiske granittiske gneiser. Lignende bergarter er det også i Nord-Trøndelag.
		Kap. 03 - s. 91 (kun i 2013-utgaven) Med sine 1392 meter over havet rager Stetind i Tysfjord opp over landskapet. Tinden er del av grunnfjellsvinduet i Tysfjord, og med sine alpine former og karakteristiske, blankskurte granittsva er den et mektig skue. Selve navnet Stetind kommer av ste, 'ambolt'. (Foto: F. Jenssen)
		Kap. 03 - s. 92 Skorpeblokkene utgjør hovedinndelingen av grunnfjellet. Blant geologene har blokkene blitt kalt blant annet sektor og terreng, og navnsetting har endret seg en del gjennom tiden. Det er ukjent hvor mye side- og vertikalbevegelse det har vært langs de ulike skjærsonene som skiller blokkene. Det er også usikkert hvordan de ulike blokkene lå i forhold til hverandre for 1600- 1700 millioner år siden og videre fremover i tid.
		Kap. 03 - s. 93 Grunnfjell med prekambrisk båndgneis (i forgrunnen) under flattliggende avsetninger fra kambrosilur (mørk, i bakgrunnen). Bildet er fra Rognstrand i Bamble. Denne lokaliteten ligger i et område i Vestfold og Telemark som høsten 2006 fikk status som en av Europas geoparker, den første i sitt slag i Norden. Geoparkene blir godkjent av UNESCO og skal vise de viktigste geologiske miljøene på jorda. (Foto: S. Dahlgren)
		Kap. 03 - s. 94a Forenklet geologisk kart over det sørvestlige Skandinavia. Kartet fremhever de eldste bergartene i grunnfjellet. I flere områder i Sør-Norge (ikke inndelt på kartet) kan det finnes bergarter som er minst likegamle.
		Kap. 03 - s. 94b Ignimbritt fra Flendalen i Trysil, skannet av en polert stein. Denne vulkanske bergarten blir til ved sammensveising av mørke pimpsteinsfragmenter og aske. (Foto: J. P. Nystuen)
		Kap. 03 - s. 95 Gneisdannende prosesser i dypet av jordskorpa
		Kap. 03 - s. 95a Bildene viser tre bergarter som opptrer sammen i vestre gneisregion.Under den påfølgende hevingen ble eklogitt og kvartsitt flattrykt og omvandlet til en båndet gneis. (Foto: A. Engvik)
		Kap. 03 - s. 95b Bildene viser tre bergarter som opptrer sammen i vestre gneisregion.På 60 kilometers dyp i rota av den kaledonske fjellkjeden ble de mørke lagene omvandlet til eklogitt og blandet med lys kvartsitt. (Foto: A. Engvik)
		Kap. 03 - s. 95c Bildene viser tre bergarter som opptrer sammen i vestre gneisregion.Bildet øverst viser en granulitt med vekslende mørke og lyse lag dannet under den svekonorvegiske fjellkjededannelsen. (Foto: A. Engvik)
		Kap. 03 - s. 96a Mylonitt fra Mjøsa–Magnormylonittsonen øst for Mjøsa. (Foto: G. Viola)
		Kap. 03 - s. 96b Metasedimentær bergart med lyse lag av sandstein i veksling med mørkere lag av glimmerskifer. De vertikale lagene var opprinnelig horisontale og avsatt i et havbasseng nær det fennoskandiske skjoldet for 1500–1600 millioner år siden. Foto fra Veme, vest for Hønefoss. (Foto: Ø. Nordgulen)
		Kap. 03 - s. 97 De geologiske forholdene som hersket på Østlandet i en tidlig fase av utviklingen av den gotiske fjellkjeden kan sammenlignes med situasjonen langs randen av Stillehavet i dag. Øybuen var plassert på havbunnsskorpe der det ble avsatt tykke vulkanske og sedimentære lag. Etterhvert flyttet synkesonen og den vulkanske aktiviteten seg til randen av kontinentskorpa, og bergartene i øybuen ble klistret på en voksende kontinentskorpe. Vi fikk en situasjon som kan sammenlignes med vestkysten av Sør- og Nord-Amerika i dag, der ny skorpe blir dannet ved tilførsel av smelter som størkner som dypbergarter i kontinentskorpa eller kommer til overflaten og gir opphav til vulkanske avsetninger.
		Kap. 03 - s. 98 Geologisk kart over deler av Telemark og Numedal. De lagdelte overflatebergartene er foldet éneller flere ganger, og dette er årsaken til at grensene mellom ulike bergarter fremstår som bueformetpå kartet. De yngste granittene kutter grensene mellom de eldre lagene.
		Kap. 03 - s. 99 Ryolitt fra Rjukangruppen nord for Heddersvatn. Den opprinnelige lagningen er tydelig i bergarten.(Foto: S. Dahlgren)
		Kap. 03 - s. 100 V.M. Goldschmidt (til høyre) med assistenter, 1915. (NGUs fotoarkiv)
		Kap. 03 - s. 101 Med sine 1883 m.o.h. rager Gaustatoppen høyest av alle fjellene i Sørøst-Norge. Det nakne høyfjellet består av hard og næringsfattig kvartsitt,en omdannet sandstein som en gang ble avsatt i bassenger omtrent i havnivå.(Foto:S.Dahlgren)
		Kap. 03 - s. 102 Kvartsitt med bølgeslagsmerkerdannet på en sandstrand for mer enn 1200–1300 millioner år siden. Vindsjåen,Telemark.(Foto:S.Dahlgren)
		Kap. 03 - s. 103 Foto: E.Sigmond
		Kap. 03 - s. 104 Forenklet kart over Sør-Norge der søkelyset settes på den svekonorvegiske fjellkjeden. De viktigste dyp-bergartstypene er gruppert etter alder. De hvite feltene på kartet omfatter bergarter eldre enn ca.1300 millioner år, fra tiden før den Svekonorvegiske fjellkjedehendelsen tok til. Sorte linjer viser store forkastninger.
		Kap. 03 - s. 105 Monolitten, Vigelandsparken, Oslo. (Foto: T. Heldal)
		Kap. 03 - s. 106 Foto: T. Heldal
		Kap. 03 - s. 107a Anortosittlandskap i Rogaland(Foto:G.Meyer)
		Kap. 03 - s. 107b Rogaland anortosittprovins bestårav to store og flere mindre anortosittkropper. Egersund–Ognaanortositten består i de vestlige deler av ensartet anortositt. Mot sørøst er det innslag av lys noritt. Åna–Siraanortositten består for det meste av lys noritt og anortositt. I tillegg finnes det mindre intrusjoner der jotunitt, mangeritt og charnockitt er vanlige bergarter.
		Kap. 03 - s. 108a Storeknuten sør for Helleland. Legg merke til den skråstilte skarpe grensen mellom bergarter med apatitt nederst til venstre, og bergarter uten apatittsom stikker opp som nakne knauser.(Foto:L.-P.Nilsson)
		Kap. 03 - s. 108b Den trauformete Bjerkreim–Sokndalintrusjonen ved Bjerkreim er bygget opp av seks enheter som tilsvarer gjentatte hendelser med ny tilførsel av magma fra dypet. Tilsammen utgjør disse enhetene en flere tusen meter tykk lagpakke der økonomisk viktige mineraler som apatitt og ilmenitt ble konsentrert i bestemte lag. Yngre ganger av jotunitt skjærer lagdelingen i intrusjonen.(Figur fra G.Meyer)
		Kap. 03 - s. 109 Dagbrudd ved Tellnes i Sokndal kommune, Rogaland, hvor Titania AS tar ut ilmenittmalm. (Foto: L.-P. Nilsson)
		Kap. 03 - s. 113 Kart som viser hovedinndelingen avbergarter i den vestre gneisregionen. Jotundekkene og andre kaledonske dekker ligger oppå gneisene.(Figur fra A.Solli)
		Kap. 03 - s. 114 Ålesund kirke er bygd i mangefarget marmor med innslag av amfibolitten som marmoren gjerne opptrer sammen med. Her har kirkebyggerne tatt opp igjen byggetradisjonen fra 1100-tallets steinkirker på Nordvestlandet (Foto: I. Bryhni)
		Kap. 03 - s. 115 Intrusjonsbreksje med kantete blokker av den prekambriske berggrunnen fraktet med opp fra dypet i en mørk dypbergart og pent servert på reinvaskede svaberg. Farstad. (Foto: I. Bryhni)
		Kap. 03 - s. 116 Tinderekken mellom Molladalen og Hjørundfjorden består av charnokittiske bergarter som gir opphav til dramatiske og karakteristiske erosjonsformer.(Foto:I.Bryhni)
		Kap. 03 - s. 117 Utsyn fra Litjegrønova (sør for Lunde i Jølster) mot fjellene i Nordfjord vest for Jostedalsbreen. I forgrunnen utklemt granitt (nå øyegneis) med aplittiske lag og en liten pegmatittgang. (Foto:I.Bryhni)
		Kap. 03 - s 118 Granatpyroksenitt med ortopyroksen (grå), klinopyroksen (grønn) og granat (fiolett) fra Nordøyane, Sunnmøre. Bergarten inneholder bl. a. mineralkorn som er avblandet fra høytrykksmineralet majorittisk granat. (Foto: I. Bryhni)

Main Menu

Landet blir til - kap. 6

Landet blir til - kap. 5

Landet blir til - kap. 4

Landet blir til - kap. 3

IESO2020 avlyst.

Landet blir til - kap. 2

Landet blir til - kap. 1

Illustrasjoner Landet blir til - Norges geologi